Bare tre timer søvn i natt, men det får så være. Våkne lys våken – for andre gang i løpet av morgenen – litt over syv om morgenen, er derimot verre. Får skylde på geologi.

Hadde noen halvveis litt borte drømmer. Litt “Jurassic Park”, litt “The Day After Tomorrow”, en solid dose annet. Daniel Sundli​ var med; en fremtredende journalist fra Søndre Trondhjems amtstidende var med; det var din stereotypiske mutte latino (som i og for seg minnet litt på en av cubanerne fra “Julefergå” og Sammy Davis, jr.); en smårar professor fra Sverige – av den eldre garde, og noen til
. Journalisten var med sammen med professoren og latino-fyren, samt med en veslevoksen 11-åring – som ikke så ut til å gjøre annet enn å bli jaget av raptorer dagen lang, og din standard macho-film-mann med tredagersskjegg og noen mislykkede ekteskap bak seg (jeg vil anta journalisten var det eneste kvinnelige aspektet i dinosaur-filmen, og også den mannfolka søkte å imponere med sine forskjellige handlinger).

Uansett. Det var vel i og for seg kun et par scener fra dinosaur-øya, nemlig den hvor de blir jaget av overdimensjonerte raptorer (denne gang, en brungul og en gråblågrønn, utseendemessig dratt ut av noen Mikke Mus-historier fra 90-tallet, som var Disneys svar på Jurassic Park) og står stille hist og her, med litt slaptstick i det raptorene nærmer seg fra hver sin korridor, folka står stille, og raptorene krasjer sammen og faller ned et hull, før de lett forserer en stige og etter personene igjen.

Midt oppi alt dette, står jeg til dels ute i naturen og knipser bilder på en typisk, norsk godværsdag, og til dels løper jeg fra jordskjelv, ragnarok med mer – et eller annet sted i fremtiden. Det er her Daniel kommer inn – og min egen familie, for den saks skyld, vi er skitne og svette, Daniel ser ut til å ha en gedigen flenge som går fra nakken og ned til korsryggen – men det er ikke så viktig (som han selv uttrykker det). Det viktige er å fortelle hva som skjedde, og jeg legger i vei. Om hvordan super-vulkanene under Oslo plutselig våknet til live igjen, 290 millioner etter at de døde. Hvordan Bærum, Drammen, Nordmarka med resten av Østlandet og de søndre delene av Skandinavia ble totalt utslettet da vulkanene fikk utbrudd, hvordan aske og stein – i alle slags former – ble slengt helt til Øst-Timor og satte fyr på landet, og hvordan Dagbla’ og VG for en gangs skyld klarte å gjøre god journalistikk (for første gang siden 80-tallet?) – nå som vi alle likevel skulle dø. Jeg fortalte om alle herjingene, og hvorfor vi når var på flukt med brann rundt oss overalt, og hvorfor jeg ikke var så opptatt over herjingene og alt det bedritne som hadde skjedd alle vi kjente på Tellus, mens jeg tildels sto i en gammel trapp av metall i et søramerikansk tempel fra en tidlig DuckTales-episode, med smeltende metall og brann og faenskap rundt oss på alle kanter, og tildels satt omgitt av flora, fauna – og stein (til og med med en liten hammer som jeg brukte til å dele skifer på jakt etter fossiler med)

.

Merkelig nok var det bare familien Helmersen Vaage som var rundt meg der jeg satt og lette etter fossiler, mens jeg samtidig sto i en trapp og fortalte min kamerat om hva som hadde skjedd.

Denne (disse?) drømmen(e) kunne holdt på, men sjokket over at Dagbla’ og VG hadde gjort god journalistikk, var nok til å få meg våken
. Sånn ellers vil jeg takke geolog Reidar Müller for å innprente meg med kunnskap om vulkanene, det var særdeles interessant.