Som mange av dere som har lest det jeg har skrevet de siste årene vet, lider jeg av depresjon. Jeg er ikke alltid like deprimert, av og til kan jeg til og med virke glad, i alle fall for de uinnvidde (nei da, av og til er jeg faktisk glad). Men depresjon er en kronisk sykdom. Den går ikke bort bare fordi man smiler til seg selv i speilet hver morgen (jeg har prøvd, det eneste man oppnår er en dypere frykt for tannlegen når man fokuserer på alt som er galt med gebisset og tenker på hvor mye det vil koste av penger, ubehag, og smerte).

«Men Sjur, det er vinter (selv om været ute sier mars) og pandemi, det er ikke rart du er deprimert da? Vi er alle litt deprimert for tiden.» Kanskje det, men det er en forskjell på å være litt deppa og å lide av en kronisk sykdom. På samme måte som folk som er litt vel glade i å rydde og holde orden ikke bør gå rundt og si at de har et snev av OCD, bør ikke folk spøke med depresjon og det å være deprimert.

Du er i et hull. Det er mørkt, veggene rundt deg er sleipe og glatte, og det er bakken også, så det er vanskelig å holde seg oppreist. Avhengig av depresjonen kan det være at du ser et lys, langt der oppe, eller det vil være stummende mørkt også. Hvordan skal du komme deg opp igjen? Skal du opp igjen? Skal du kanskje bare være der nede? Etter en stund blir hullet hjemme. Du vet ikke om du noensinne vil opp igjen. Du husker kanskje ikke hvorfor du på død og liv skulle være der oppe heller.

Når du har kommet til det punktet, er det verre. Da hjelper det ikke nødvendigvis bare å sende en melding til sjefen om at du ikke klarer å jobbe, oddsen er stor for at du ikke engang tenker på å sende den meldingen. Du sitter – eller ligger – bare der, og glor rett frem for deg. Å stå opp er et ork, å sove er et ork, å tenke er et ork. Du orker ikke. Rett og slett. Ingenting frister. Ingenting hjelper. Du orker ikke, ingenting er det eneste du klarer, orker, vil. Når det skjer, liker jeg å si at jeg er fanget i apatiens klamme hand. Det er vanskelig å rive seg løs. Og vanskelig å klatre opp. Du bare sturer.

Jeg er ikke der nå. Jeg husker knapt hvordan jeg kom meg ut av det sist gang. Bare at det tok tid. Lang tid. Hadde jeg vært det, hadde ikke denne teksten vært her (logisk nok). Men jeg kjenner depresjonen. Jeg kan komme dit, eller jeg kan begynne å jobbe meg opp av hullet igjen. Så da må vi tenke. Hva er det som hjelper? Hva gir deg glede? Hva får deg opp av senga om morgenen?

For min del er det dårlig samvittighet ovenfor kolleger og sjefer som får meg ut av senga på en god dag. På en dårlig dag, hjelper ikke det. For hva skal jeg bry meg om jobben for? Når jeg er nede, og på vei videre ned, betyr ikke jobben så mye. Særlig ikke å sjekke e-post eller jobb-chatter. Ei heller hygiene. Jeg dusjer ikke, for det krever energi. Jeg skifter ikke klær, for hvorfor ta på seg rent tøy når du uansett er skitten? Jeg vasker ikke badet, eller kjøkkenet, jeg tar ikke engang opp støvsugeren. Kleskurvene med klær som venter på å bli vasket, står bare der og blir mitt nye klesskap.

Hva bryr det meg? Jeg skal jo ikke møte folk uansett, og ingen kommer hit, sånn utover familie/svoger når jeg trenger noen handy mennesker til å fikse en lås eller noe. Da er det viktigere å få brukt den lille energien jeg har på det viktigste. Få i meg vann og næring. Om den næringen kommer fra en plate hvit sjokolade, eller fra en kasserolle penne med smør og parmigiano-reggiano, er ikke så farlig, bare det er noe å putte i munnen. Bare pass på at det ikke koker over. For kasserollen, og for deg selv.

Nei, det er andre ting å stå opp for. Som å lese. Jeg har sørget for at jeg ikke har bøker på soverommet. Jeg vil aldri kunne sove da. Tar heller ikke med meg nettbrettet opp dit, av samme årsak. Bøkene er (ideelt sett på biblioteket) på salongbordet, nær godstolen. Jeg må komme meg ned dit. Og på veien kan jeg gå innom badet og pusse tenna også, jeg har nok tannlegeregninger. I stua finner jeg også PC og nettbrett, og viktigst av alt, medisinen min. Ja, det stemmer. Jeg selvmedisinerer. Ikke noe piller eller noe slikt, men noe langt finere. Noe som gir meg den beste rusen av alle … Musikk. Ikke for det, jeg har høyttaler på nattbordet, men det blir ikke det samme.

Og det som kanskje er nesten like viktig som musikken, Twitter (og Instagram). Der har jeg fine folk. Gode folk. Noen å prate med om løst og fast. Noen å idolisere (som å like alt de tweeter). Noen å snakke med. For det er en kjensgjerning at mange sliter med å åpne seg og snakke om følelsene sine, kanskje særlig (unge) menn. Jeg vet, jeg har vært der selv. Frem til jeg begynte å skrive.

Ja, denne teksten er selvmedisinering og terapi for meg, og et ørlite håp om at noen som leser det kan fikse psykisk hjelp i dette landet. Det hjelper ikke å skrive en kronikk eller to, eller sette ned et utvalg, så lenge ingenting blir gjort. Ingenting annet enn å klappe seg selv på skuldra over nok et ubrukelig «tema» på verdensdagen for psykisk helse i oktober, hvor Norge år etter år blir gjort til skamme sammenlignet med andre land.

For to år siden (nesten på dagen) skrev jeg om ensomhetsfølelsen jeg har hatt hele livet, eller i alle fall siden november 1989. Ja, jeg har venner og familie jeg har kontakt med, nesten daglig, på en eller annen måte. Det havna i Adresseavisen. Samme dag var jeg på en Polaris-konferanse hos nettopp Adressa. Sjefer, mellomledere, markedsfolk, og alskens redaktører skulle snakke med meg om det. Det var grusomt. Viktig å snakke om, ja visst, men det føltes jævlig likevel. For menn skal ikke snakke om sånt. Vi skal ikke vise følelser. Vi skal være sterke, ikke myke. Kalde og harde, ikke gråte. Og kanskje er det derfor selvmordsstatistikken for (unge) menn er som den er. I 2014 var det seks menn hver måned. Er det verre nå?

Pandemien hjelper ikke, den har nok forverret det for mange. Sosiale nettverk har brutt sammen, og man skal ikke møte andre, knapt nok forlate kåken for å kaste bosset. Det hjelper litt med sosiale medier og telefon, ja, selv for en person med kraftig telefonskrekk, er telefonen god å ha noen ganger. Da kan jeg ringe en venninne, eller bli ringt av henne. Jeg svarer alltid når hun ringer (om jeg da ikke sover). For det er enklere å prate om slikt med jenter enn med gutter.

Ikke for det, da jeg sommeren 2010 satt alene i huset til foreldrene mine etter at de alle hadde reist til USA for å være der ett års tid, ringte jeg bestekompisen min. Og han og en annen kompis kom og var der med meg. Vi prata ikke så mye. Vi bare satt der. Jeg trengte noen, det var ikke så viktig at vi prata. Jeg husker jeg drakk whisky for å døyve smertene, og følelsen av å bli forlatt.

Og det er noe av det jeg gjentar hver gang jeg snakker om å finne venner/kjæreste, uavhengig av pandemi. Det er ikke så viktig at vi må prate hele tiden og fylle tomrommet. Det viktigste (for meg) er å finne noen som gir meg energi, og som jeg kan være alene med, sammen.

I disse dager fungerer ikke det like godt, men da finner man andre løsninger. Jeg nevnte tidligere Twitter og Instagram. Der har jeg funnet en forfatter som tweeter de herligste ting, hun har skrevet manus for bra serier, hun har skrevet bok, og jeg simpelthen elsker å lese det hun skriver, og å skrive med henne. Jeg føler jeg kan slappe av rundt henne. Lette litt på maska. Selv om jeg ikke prater om alt til henne heller. Den eneste jeg prater med alt om, absolutt alt, selv de innerste hemmelighetene som bare et fåtall mennesker kjenner til, er katten min, Nusse, og kosedyret mitt siden jeg var 2 måneder og 1 time gammel, Hallopp.

Men Twitter generelt er et fantastisk sted for meg. Julaften 2020 var jeg hjemme hos foreldrene mine. Jeg trengte å komme unna folk, fordi introvert og sosial angst, og familien min gir meg (stort sett) ikke energi, noe jeg forteller dem gang på gang når de spør hvorfor jeg ikke kommer eller hvorfor jeg trekker meg unna. Jeg trenger å lade batteriene mine. De tapper dem. Men uansett. Jeg satt på kontoret til foreldrene mine og hang på Twitter. Søstersen kom inn og lurte på hvorfor jeg satt der. Jeg svarte at jeg tilbragte jula med familie og venner. Jeg vet ikke om hun forsto.

Så klart, man kan føle seg ensom på sosiale medier også, kanskje spesielt på Facebook og Instagram, men det gjelder å røkte sin feed, uansett hvor man henger. Så man ikke får så mye av det som gjør deg trist og lei, men heller mer av det som gir deg glede og får deg til å smile for deg selv når du ser det. Så jeg blokker terfer, swerfer, rasister, fascister, freppere, bondepartister, og andre som skriver ting jeg ikke er enig i over en lav sko, og jeg gjør det med glede.

Jeg skaper meg et ekkokammer. Et fristed. Om jeg trenger andre input, er det bare å gå på Facebook og lese et tilfeldig kommentarfelt, eller se hva foreldrene til noen har skrevet om innvandrere i dag. Det er ikke verre enn det. Men derfor prøver jeg å holde Twitter og Instagram fri for sånt. Sånn at jeg kan doomscrolle i fred. Det er bra for min mentale helse, og jeg ser ingenting galt med det.

Dette er det som får meg opp av senga når hodet sier at jeg bare skal bli der. Katten må ha mat. Jeg bør få i meg noe. Og kanskje noen har svart på noe jeg har skrevet. Musikk på anlegget. Vann. Bøker å lese. Det å skrive på sosiale medier (ja, jeg har telefonen på nattbordet, men jeg hater å skrive på telefon/nettbrett, det er langt bedre med tastatur). Venner, både de jeg har møtt og de som bare eksisterer på nett (eller i hodet mitt, for er dette ekte? Hva er ekte?).

Hvor vil jeg hen med denne teksten? Jeg vet ikke. Det måtte bare ut. Kanskje når det noen viktige personer, mest sannsynlig ikke. Men kanskje det kan hjelpe noen andre som sliter. Det er det viktigste. «Den største gleda ein kan ha, det er å gjera ein annan glad.» Eller i det minste få noen andre til å forstå at de ikke er alene. Det er hjelp å få, som lavterskeltilbudet i kommunene. BUP. DPS. Hjelpetelefoner (Mental Helses er gratis og døgnåpen, 116 123, de har også chat på nettsidene sine, jeg har nummeret lagret, men har aldri turt å ringe). Privat psykolog. Venner. Fremmede på bussholdeplassen (selv om vi nordmenn stereotypisk sett ikke snakker med andre og holder fem meter avstand). Rus, selv om den siste der kan være litt «iffy».

Er jeg mindre deprimert nå som jeg har skrevet dette? Nei, det er det samme som før. Jeg føler meg ikke glad for at ordflommene endelig nærmer seg pause, for at filteret igjen går i oppløsning, sånn at hodet bare er fylt med ord og bokstaver som ikke gir mening. Maska er fortsatt på. Jeg er fortsatt nede. Men kanskje. Kanskje hjelper det noen å lese dette.

Og du? Husk å drikke vann. Nå, med én gang. Det er viktig, og er du som meg, har du neppe fått nok. Selv om du liker å skryte av at du til enhver tid har tre vannflasker og to karafler i kjøleskapet, og godt vann i springen.