Mange ser sne og forbinder det med noe positivt. Lek og moro. Nostalgi. Jul og påske.

Andre ser sne og tenker jobb. Snefjerning. Svette og mas. Utgifter. Biler som krasjer, blir begravd, eller ikke starter.

Våte klær, kald på bena, sneballer med sten.

Jeg ser sne, og stemningen i meg synker betraktelig. For å sitere deLillos: «Før var det morsomt med sne». «Før» er ordet her. Sneen som faller varsler vinteren. Tungt, mørkt, kaldt. Faenskap.

Jeg blir fylt med tungsinn bare av tanken. Angsten er bare småtterier mot dette. Når jeg ser sneen som laver ned utenfor kjøkkenvinduet … Jeg føler nesten for å gi opp. Dette går ikke. Jeg vil ikke. Jeg merker allerede hvor lei jeg er.

Tungsinnet griper tak i meg. Omsluker meg. Det blir mørkt. Et altoppslukende intet, hvor lyspunktene er sjeldne og vanskelige å få øye på. Men noen er der. 

«Jeg digger det». «Jeg synes det der er perfekt».

Så lite skal altså til. To setninger. Ni ord. To lyspunkt som skinner kraftigere enn mørket som laver ned og truer i det nære med å slukke alt. Håp, kjærlighet, tro. De kan ikke hamle opp med sneen.

Vennskap og ærlighet kan.

Derfor overlever jeg nok en dag.