Spellemannsprisen deles ut igjen om noen uker, på tampen av januar, om jeg ikke husker helt riv ruskende.

For en gangs skyld, skal jeg slenge ut ei liste over de jeg håper vinner i de forskjellige kategoriene, i all hovedsak fordi jeg – både som enkeltperson og som Vær-Sjur – ikke har noe bedre å ta meg til i disse dager.

I klassen barnemusikk, er Britt-Synnøve Johansen nominert med «Skakke sanger», Maj Britt Andersen med «Væla omkring», og Meg og kammeraten min med «Ostepop». Uten å ha noe som helst kjennskap til platene, satser jeg på Maj Britt, utelukkende fordi hun er en kjær artist som har fulgt meg hele min oppvekst siden «Folk er rare».

I klassen blues, har vi Knut Reiersrud og Mighty Sam McClain med «Tears Of The World», Richard Gjems / Øyvind Stølefjell / Ronnie Jacobsen / Robert Skoglund med «Blått rom», og Joe Rusi med «Who I Am». Her har jeg heller ikke hørt på noen av platene, men satser på Gjems / Stølefjell / Jacobsen / Skoglund, utelukkende fordi Jacobsen er en skikkelig virtuos.

I klassen country, finner vi Erik Moll med «Many Years To Go», Ida Jenshus med «Starting Over Again», Janne Hea med «Wishing Well», og Roy Lønhøiden med «Du spør meg om sannhet». Her satser jeg på Jenshus, fordi STEINKJEEEEEEEER! Og fordi hun er en dømrade flink musiker.

I klassen danseband (fysj og fy), har vi Contrazt med «Hælj», Gluntan med «Gluntan 50 år», og Hanne Mette med «Akkurat nå». Selv om jeg ikke har noe særlig til overs for noen av de nominerte, eller musikken de spiller, satser jeg på Gluntan, da de er folkekjære
.

Så har vi den merksnodige kategorien elektronika/dancemusikk (som jeg uten tvil ville kalt noe annet, men det er nå meg, siden jeg ikke klarer å se for meg hvordan noen kan danse til noe av dette, og ingenting minner om det mediene (eller hvem det nå enn var) en gang kalte for «dance» (som ikke er en egen sjanger, engang)). Jeg vil anta at hvem enn som kom opp med det navnet der, ikke kan ha særlig gode karakterer i språkfag, men det kan godt hende at vedkommende sleiker ryggen til Språkrådet (da de gjør de merkeligste avgjørelser for hva som skal være Godt Norsk Språk (eller «god norge» som vi andre sier)), men jeg jabber meg bort. Her finner vi André Bratten med «Gode», Jan-M. Iversen med «Elements», og Todd Rundgren / Emil Nikolaisen / Hans-Peter Lindstrøm med «Runddans»
. Jeg setter penga mine på trioen Rundgren / Nikolaisen / Lindstrøm, ut av den enkle grunn at de er framifrå – både hver for seg og sammen.

Så har vi folkemusikk/tradisjonsmusikk, og her har vi Aastad Bråten med «Til Ragna», Nils Økland Band med «Kjølvatn», Per Anders Buen Garnås med «Greinir», Susanne Lundeng med «111 Nordalsslåtter – Hilsen Susanne Lundeng», og Østerdalsmusikk med «Østerdalsmusikk 1975-2015». Jeg setter penga mine på gutten med det folkelige etternavnet Buen Garnås, som man uten problemer kan høre virkelig kan denne typen musikk.

I klassen indie, finner vi Band of Gold med det selvtitulerte albumet «Band of Gold», Bror Forsgren – også med selvtitulert album, Razika med «Ut til de andre», og The Megaphonic Thrift med «Sun Stare Sound». Jeg håper og tror på Razika, som jeg stort sett alltid gjør. De bergensjentene der, ass. *swoon*

Så har vi jazz, og jeg befinner meg atter på ukjente stier hva musikken angår. Gard Nilssen’s Acoustic Unity med «Firehouse», Mathias Eick med «Midwest», Megladon Collective med «Megalodon», Møster! med «When You Cut Into The Present», og Team Hegdal med «Vol. 3». Uten å ha hørt om noen av artistene eller noe av musikken, setter jeg penga mine på Eick, og jeg lover at det ikke var noe mynt eller kron med i bildet.

Klassisk er neste kategori, og her finner vi mye rart som for meg er totalt ukjent. Sånn går det når man bare hører på de gamle komponistene fra fordums tid. Det Norske Solistkor / Grete Pedersen med «Meins Lbenes Licht – Nystedt / Bach», Ensemble Allegria med «Volt 22», Håkon Austbø med «Chopin Now», Rolf Lislevand med «Scaramanzia», og
Vasily Petrenko & Oslo Philharmonic Orchestra med «Alexander Scriabin: Symphony No. 3, Op. 43, Symphony No. 4, Op. 54». Jeg har en god følelse for Ensemble Allegria, og tipper at de vinner denne kategorien.

I kategorien metal, finner vi mye kjent og godt. Vel, tre kjente navn for min del i alle fall, selv om jeg ikke kan skryte på meg å ha hørt noen av albumene i denne kategorien heller. Enslaved med «In Times», Kampfar med «Profan», Leprous med «The Congregation», og Tsjuder med «Antiliv». Basert på denne informasjonen, setter jeg en tom colaflaske på at Enslaved stikker av med seieren.

Så har vi popgruppe, og her finner vi to forferdelige ting, og en bra ting. A-ha med «Cast in Steel», Bow to Each Other med «My Heart is a Target», og Marcus & Martinus (hvorfor heter han ikke Martinius? Det høres mye bedre ut!) med «Hei». Det gode må seire over det forferdelige, så heia Bow to Each Other.

Popsolist følger på, og her må jeg faktisk foreta et vanskelig valg. Her har vi Ane Brun med «When I’m Free», Anneli Drecker med «Rocks & Straws», Erlend Ropstad med «Det beste vi får til», Sondre Justad med «Riv i hjertet», og Susanne Sundfør med «Ten Love Songs». Det er hardt å velge mellom damene, men jenta fra Haugesund (Sundfør for de uinnvidde) som kapra ørene mines hjerter for noen år siden, er bare nødt til å vinne – i mine øyne (og ører).

Så har vi min favorittkategori, nemlig rock, og her finner vi Amund Maarud med «Volt», Beglomeg med «Eurokrjem», Kindred Fever med «Sabre-Toothed Model Youth», The Good, The Bad and the Zugly med «Hadeland Hardcore», og Undergrünnen med sitt selvtitulerte «Undergrünnen». I år (som andre år) kan det bare være én vinner, og den er også soleklar (for meg), nemlig Beglomeg!

I kategorien samtid, finner vi mye rart, som jeg som vanlig aldri har hørt om. Anders Førisdal med «Bjørn Fongaard – Galaxe», asamisismasa med «Neon Forest Space», Gisle Kverndokk / Nordic Voices med «Fuge der Zeit», og Song Circus med «Anatomy Of Sound». Her slår jeg terning, og satser på det forrykende navnet med alle a-ene, nemlig asamisismasa.

Urban er neste kategori (og et forferdelig navn er det også, hva faen tenker de med?), og her har vi Arif med «HighEnd / Asfalt», Lars Vaular med «666 ALT», og Unge Ferrari med «Til mine venner». Ikke et særlig vanskelig valg for min del, jeg har for en gangs skyld hørt meg gjennom alle de nominerte, og Vaular stikker selvfølgelig av med seieren. Frisyren til tross.

Viser er neste kategori ut, og en sjanger jeg liker svært godt. Derfor er det merkelig at jeg misliker to av de nominerte sterkt, er totalt ukjent med to andre, og den tredje er helt okay, men jeg liker broren bedre. Vi har med andre ord med en broket forsamling visemusikanter å gjøre. Hilde Selvikvåg med «Slepp meg fri», Kjersti Kveli med «No e tida», Odd Nordstoga med «Dette landet», Tommy Tokyo med «Hev deg over det derre der», og Tønes med «Vindbrest». Etter å ha hørt på platene, kan jeg med noe usikkerhet si at Selvikvåg vinner dette.

I åpen klasse er det mye rart, men ut fra det jeg ser, bare én soleklar vinner. Vi har her Erland Dahlen med «Blossom Bells», Geir Sundstøl med «Furulund», Jaga Jazzist med «Starfire», Morten Qvenild med «Personal Piano», og Slag med «Short Stories». Jaga Jazzist er den soleklare vinneren, og det er ikke vanskelig å forstå, så bra som det albumet er.

TONOs komponistpris, har jeg ingen formeninger om, sånn egentlig, men gyver selvfølgelig løs likevel. Anneli Drecker med «Rocks & Straw», Farao med «Till It’s All Forgotten», Gisle Kverndokk / Nordic Voices med «Fuge der Zeit», Morten Qvenild med «Personal Piano», og Peter Herresthal & Stavanger Symfoniorkester med «Ørjan Matre: PreSage & Violin Concerto». Her lar jeg en annen jeg tidligere gikk forbi, få sjansen til å få seg en pris, og satser på Anneli Drecker.

Tekstforfatter et en interessant kategori, og her finner man mange flinke folk. I år har vi med oss Black Debbath med «Universell riffsynsing», Daniel Kvammen med «Fremad i alle retninga», Lars Vaular med «666 MENING», Odd Nordstoga med «Dette landet», og
Tønes med «Vindbrest». Her gir jeg stemmen min til Black Debbath, fordi de igjen har klart å skrive slike underfundige og herlige tekster som de alltid gjør.

Så har vi årets album, og her er det mye snadder å velge mellom. Ane Brun med «When I’m Free», Lars Vaular med «666 ALT GIR MENING» (altså hele trilogien), Sondre Justad med «Riv i hjertet», Susanne Sundfør med «Ten Love Songs», og Trondheim Jazz Orchestra & Kristoffer Lo med «Savages». Dette er et vanskelig valg, men jeg velger altså å la stemmen min gå til Sundfør – igjen. Albumet er rett og slett SÅ bra.

Årets nykommer får Gramo-stipendet på 200.000 norske kroner, og ut fra de nominerte, er det vel egentlig bare to stykker som fortjener de pengene (en av de andre nominerte har for øvrig såpass med penger at vedkommende kan tørke seg der bak med stipendet, så den vedkommende trenger i alle fall ikke å vinne noe som helst). Aurora Aksnes, Daniel Kvammen, Fay Wildhagen, Kygo, Marcus & Martinus, og Sondre Justad kjemper ivei, jeg håper inderlig at Aurora Aksnes vinner. Ærlig talt, hun fortjener det mest av alt.

Årets produsent er også en interessant kategori, særlig siden det ser ut som om artistene nå produserer sine egne album. Selv synes jeg Yngve Sæther eller Bent Sæther kan tre frem fra skyggene igjen, og atter vinne. Gjerne et samarbeid på neste DumDum Boys-plate. De nominerte er: Anneli Drecker, Frode Flatland, Kygo, Morten Lindberg, og Susanne Sundfør. Et vanskelig valg, i grunn, men jeg kjenner meg sigen og fornøyd her jeg sitter med ti kjærlighetssanger i hodet (til tross for at det er israelsk psytrance som dundrer inn ørene mine), og velger – nok en gang – Susanne Sundfør.

Årets låt har mange nominerte, og alle sanger unntat to, er noe forbanna ræl, som jeg ikke aner hva gjør på Spellemannsprisen i det hele tatt. Astrid S med «2AM», Aurora Aksnes med «Running With The Wolves», Daniel Kvammen med «Du fortenar ein som meg»,  Karpe Diem med «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din», Kygo med «Firestone (feat. Conrad Sewell)», Kygo med «Stole The Show (feat. Parson James)» , Madcon med «Don’t Worry», Marcus & Martinus med «Elektrisk (feat. Katastrofe)», Morgan Sulele med «Bare min», og Susanne Sundfør med «Delirious». Her burde jeg være snill og følge strømmen og gi stemmen min til sangen ei venninne er nominert for (antageligvis som tekstforfatter, men hva vet vel jeg), men jeg klarer ikke, det blir helt feil – for låta suger balle, og er irriterende å høre på i tillegg. Nei, jeg følger hjertet, og satser atter på Susanne Sundfør. «Delirious» lever seg inn i meg, og blir der, lenge etter at jeg har slutta å høre på den. Jeg har ikke ord til å beskrive hvor bra jeg synes den er. Årtusenets låt, vil jeg til og med ymte frempå om

.

Den siste kategorien, er lettfattelig, og enkel å ta for seg. Nemlig årets musikkvideo. Her finner vi Cold Mailman med «Something You Do» (regissert av André Chocron), Karpe Diem med «Hvite menn som pusher 50» (regissert av Marie Kristiansen),
Karpe Diem med «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» (regissert av Kavar Singh), Kygo med «Stole The Show (feat. Parson James)» (regissert av Saman Kesh), og Röyksopp med «Skulls» (regissert av Stian Andersen). Stian Andersen har laga en fremragende musikkvideo som passer knall med denne herlige electronica-låten, selvfølgelig gjort av mestrenes mester (i alle fall blant de nominerte), nemlig Röyksopp
.

Enig? Uenig? Sleng inn en kommentar, jeg kan til og med diskutere med dere (selv med trollene).