Denne januaren er det 30 år siden jeg ble rygget over av mora til min daværende bestevenninne. Hun rygget ut fra naboen min, mens bestekompisen min og jeg satt på et akebrett i veikanten og tenkte vi var trygge. Det var vi ikke. Ikke hadde vi refleks, og jeg tror ikke vi var særlig synlige heller.

Uten at det er noen unnskyldning for å sette bakhjulet til en Peugeot stasjonsvogn oppå den syv år gamle levra mi. Ikke for det, jeg hadde svimt av allerede. Bakre støtfanger traff meg i hodet lenge før hjulet havna oppå meg.

Jeg husker ikke mye av dette, bare brokete bilder av bilen som kommer mot oss, jeg tror jeg husker smerten, og det å tro at jeg var blind fordi jeg hadde øynene oppe og ikke så noe. Og kompisen min som ropte og skrek.

I neste nå ligger jeg på gulvet i gangen hjemme med familien rundt meg mens de klipper opp klærne mine. Ambulansen til det lokale sykehuset. Forsøket på å stappe en sonde ned i halsen på meg som jeg drev og kasta opp hver gang.

Ambulanse videre til RiT. Sonde i nesa. Venflon. Seks dager på sykehuset hvor jeg ikke fikk mat eller drikke og selv om klassekamerater kom på besøk, og pappa var der hele tiden, er alt jeg egentlig husker hvor utrolig tørst og sulten jeg var, og så lei meg jeg var fordi jeg aldri fikk spise eller drikke.

Stor var gleden den sjette dagen da jeg fikk lov til å drikke et glass vann.
Og dagen efter da jeg fikk spise et tørt rundstykke med smakløst pålegg. Sikkert Norvegia eller noe sukkerfritt syltetøy.

Men Sjur, hvorfor tenker du på dette nå?

Jo, fordi jeg var ute og kjørte i dag og så to gutter i tiårsalderen som sprang rundt ute i veien og lekte. Uten refleks eller noe, i mørke klær. Den eneste grunnen til at jeg i det hele tatt så dem, var at jeg hadde hørt dem rope før jeg satte meg inn i bilen, så jeg visste at de var der. Men likevel satt jeg med hjertet i halsen der jeg krypkjørte hjem.

Hva får barn til å leke midt i veien i en trafikkert gate? Til å være ute i mørket uten refleks? Jeg lurer, både på deres vegne, og på mine egne. Hvorfor hadde ikke jeg refleks? Foreldrene mine har alltid vært veldig påpasselige med at jeg hadde refleks på alt alltid, men som liten var jeg veldig opptatt av at refleks var dust og at jeg absolutt ikke ville bli sett, så jeg tok den av, la den i lomma, et eller annet, whatever.

Hadde nabokjerringa sett oss der vi satt om vi hadde hatt refleks? Uvisst, jeg tror vi var i en blindsone eller noe, og vi var veldig stille, fordi vi hadde akt og lekt hele aftenen, så vi var veldig slitne.

Men det stopper meg ikke fra å være livende redd når jeg kjører bil. I mørket. Om vinteren. Rundt barn. Om sommeren. Rundt dyr. I lyset. Alltid. For hva om. Hva hvis.
Om du er voksen eller liten, bruk refleks. Vær obs på alt rundt deg. På barn og dyr som plutselig kan løpe ut i veien. På barn som bare sitter rolig på et akebrett.
På folk med refleks og folk uten refleks.

Jeg skulle egentlig ønske at absolutt alle jakker, votter, hansker, luer, ja, ytterklær generelt, til folk i alle aldre, kom med påsydd refleks.