Jeg har tenkt en del på dette, barn og unges valgfrihet og oppvekstvilkår. Om de ikke er interessert i korps, “kulturskole”, ballsport, skisport, eller NU. Hva da?

Dette startet som en tanke som slo ned da jeg sto i dusjen en mandagsmorgen i mai
. Sannsynligvis noe underbevisstheten min jobbet frem etter å ha lest Egon Holstads forhold til korps.

Hvor er jeg hen i livet? Og vil jeg egentlig at mine eventuelle fremtidige barn skal vokse opp her på Orkanger? Få den samme oppveksten som jeg hadde, med mangel på interessante ting å gjøre og å være med på. Hvor valgene i all hovedsak var OIFs tilbud om ballsport og skisport, turn og dans, samt skolekorpset og kulturskolen.

Jeg prøvde meg på korps, men holdt ikke lenge. Althorn var virkelig ikke så interessant, og utenfor korps, når får man egentlig bruk for det? Jeg husker jeg var mest interessert i saksofon eller trompet (det kan man i det minste bruke til noe), men der var det fullt, så jeg hadde valget mellom hornet og noe annet like kjedelig som jeg ikke husker hva var. Hva som ligger i fullt er jeg ikke helt sikker på, men noe sier meg at de bare hadde to saksofoner tilgjengelig, men at relativt få hadde valgt althorn, så der var det masse ledig.

Jeg holdt mildt sagt ikke lenge. Kanskje et halvår før jeg kom frem til at korps virkelig ikke var noe for meg. Hadde det gått annerledes om jeg i disse dager hadde hatt en historie med saksofon eller trompet, mon tro? Eller trekkbasun?

Men jeg gav ikke opp det å skape egen musikk, og senere på barneskolen starta jeg på keyboard. Det gikk mest i klassisk, mens jeg ville spille ragtime og klassisk rock. Hjemme satt jeg med pappas gitar- og sangbøker med populærmusikk og prøvde å komme meg gjennom «Drive My Car», «Michelle», og «The Fool on the Hill» av The Beatles, samt temaet til «The Flintstones». På enten keyboardet mitt, keyboardet til pappa, eller pianoet. Det var to helt forskjellige verdener. Særlig siden jeg ikke hadde lært andre akkorder enn C, D, og F. Muligens også A.

Keyboard holdt i to eller fire år. Jeg husker ikke slikt lenger, bare at jeg hadde sceneskrekk og ikke var videre interessert i å spille på juleavslutninger og lignende. Om ikke annet var læreren min kul, med langt, krøllete hår og stramme jeans. Shoutout til Audun, hvor enn du er i dag.

Etter en oppvokst blant familien Eide Sundli, samt bøkene om Guro av Anne-Cath. Vestly, våknet også min interesse for fela, og jeg meldte meg opp til fiolin, og fikk selveste Sturla Eide som fiolinlærer. Uansett hvor mye jeg sto i stua eller på verandaen og øvde på å holde instrument og bue korrekt, og å treffe akkordene og spille slik andre gjorde, ble det aldri noe mer enn katzenjammer, så etter noen måneder uten synlig fremgang, gav jeg rett og slett opp.

Jeg var også innom sport i sin tid, i en oppvekst hvor vinteren var preget av skigåing – om man likte det eller ikke, med stadige runder på «Myra» og i «Lysløypa» oppe i Ulvåsen, samt turer til Knyken og Vassfjelelt for å stå på slalåm, og en og annen langtur til Hemnkjølen – og Lonin og Momyra på Fosen – rundt påske
. For ikke å snakke om det så å si kollektive, suggerende presset til å bli med på fotball, og for oss som bodde innenfor Orkanger skolekrets, var selvfølgelig OIF valget. Jeg spilte vel en halv sesong i 1994, og har meritter som «takla den største råtassen i divisjonen på ræva (sorry, Eskil? Var det det du het?) og laga assist til mål» og «deltok på cup hvor det ene Jehovas vitnet som plutselig hadde dukket opp i klassen vår var med og havna i klammeri og resten av laget skulle hevne ham». Det var muligens en pokal involvert også. Ooh, og så gikk jeg på skyting og lærte meg å skyte med salongrifle, til tross for dårlig syn og noe dårlig selvkontroll (ikke skyt mens det går folk rundt ute på banen), men hei, jeg fikk medaljer og pokal, så det er jo noe.

Det dabbet også av. Jeg var egentlig aldri særlig interessert i verken ski, fotball, eller skyting, men på ungdomsskolen prøvde jeg meg på badminton – og likte det. Investerte i det jeg tror er profesjonelt utstyr (Yonex, woo). Dyrt var det i alle fall, og spilte både kamper og cup, før det ble en eller annen ferie og jeg ikke ante når treningene begynte på igjen, og så gikk det bare i glemmeboka. Men kunnskapene jeg lærte der sitter fortsatt i, og jeg kan fortsatt hente den frem om sommeren når vi spiller badminton i haven eller på terrassen. Uansett havner fjærballen vanligvis på taket eller i takrenna, og så må pappa opp i stige for å hente den ned. Veldig irriterende.

Hei, Orkdal kommune! Skaff til veie noen badmintonbaner rundt om i kommunen, som oppi Hovsbakkan. Når dere uansett herper skauen med utbygginger (jeg ser på deg Joplassen og Richter), så kan dere i det minste prøve å legge til rette for at alle unga som flytter dit skal ha noe annet å gjøre enn å gå rundt i skauen og leke med kniv og øks, slik vi gjorde da vi var små i mangel på noe annet å gjøre.

Og mens vennene mine fortsatte på de forskjellige idretter og instrumenter og hadde ting å gjøre på ettermiddagene og i helgene, med treninger, kamper, cuper, spillejobber, marsjering, og hva enn de gjorde … Så satt jeg på lekerommet med LEGO og bøker. Ikke at det var en vond oppvekst, men jeg vet ikke

. Kanskje hadde det vært greit å ha et fellesskap for de som faller utenom, også? En bokklubb for barn? Unge frimerkesamlere eller myntsamlere? Brettspillklubb for barn og unge? Gi barna rollespill før idretten tar dem … Et eller annet.

Fra de konfirmeres kan de også bli med i en vinklubb, i alle fall på bygda, hvor det første nykonfirmerte ungdom gjør etter kake og tvunget sosialt samvær med tilreisende slekt er å fly på fest med de andre konfirmantene. Med en halvflaske dårlig hjemmebrent eller ei lerke med cognac (om man er som meg) og klar for sin første offentlige fest. Skjønt, i disse dager vil vel det bli sett ned på på bygda, òg. Og ut fra det vi kan lese i media, er vel ikke dagens unge særlig opptatte av å røyke og drikke fra de er fjorten, femten år gamle, heller.

Jeg var tidlig interessert i natur- og miljøvern, så i barndommen startet bestekameraten min og den eldste lillesøstra mi en natur- og miljøvernklubb oppe på «Blåbærhaugen» hvor vi stort sett gjorde det jeg antar voksne natur- og miljøvernere gjør. Lå i blåbærlyng og snakket om alt som måtte gjøres for at ting skulle bli bedre for floraen og faunaen, uten noen sinne å gjøre eller skrive ned noe. Kanskje hadde det vært annerledes om Blekkulfs miljødetektiver hadde et lokallag på Orkanger? Og er det en nedre aldersgrense for å bli med i Natur og ungdom, Greenpeace, eller Bellona?

Med ungdomsåra kom naturligvis interessen for moped og mekking. Jeg blåste konfirmasjonspengene på en scooter (som jeg i de mange årene etter (faktisk frem til 2016, da jeg endelig avskilta henne), brukte mer enn dobbelt så mye på i verkstedregninger – godt over 50 000 kroner, med andre ord) som jeg hadde store planer for. Tok bussen inn til Tiller og kjøpte ekstra batteri, forsterker og 8″ subwoofer som jeg brukte en hel sommer på ikke å montere (men jeg la i det minste planer, og hadde det kobla opp på et tidspunkt). Monterte kalde katoder som jeg hadde kjøpt til PC-en under den, slik at det lyste rødt (eller, det var vel nærmere rosa) og blått når jeg kom kjørende. Vurderte gang på gang å trimme den, eller i alle fall fjerne plomberinga. Noe til og med den ene politimannen som stoppa meg i fartskontroll (jeg lå i 35 i 40-sona) på vei til gymnaset oppfordra til, etter å ha testa den og slitt med å komme seg opp i noe som minnet om fartsgrensa.

Vi var tre–fire kompiser på trinnet som diskuterte mekking og moped, men som egentlig aldri gjorde noe utav det. De andre fordi de manglet penger, men hadde kunnskap (vil jeg anta), jeg fordi jeg hadde penger, men manglet kunnskap (skjønt, i ettertid kan det også være at det bare var ungdommelig overmot og latskap). Hva om vi hadde hatt et sted å henge med andre som delte den samme interessen hvor vi kunne lært oss om mekking og deltatt på sosiale aktiviteter og alt sånt, fremfor å kjøre opp og ned mellom Orkanger og Fannrem med en maksfart på 40–45 km/t eller henge på Shell natta lang, i mangel av noe annet å gjøre.

Jeg hadde også både myntsamling og frimerkesamling, men siden jeg ikke kunne så mye om noen av delene, og bestefedrene mine – som satte det hele i gang – bodde langt nok unna til at jeg bare så dem noen uker om sommeren, så ble det egentlig ikke noe fart over det heller. ikke for det, jeg har fortsatt permene med frimerker og mynter, samt en hel haug løse frimerker liggende, som jeg en dag håper å få gått gjennom, sortert og satt inn, eller overført til mine barn eller barnebarn. Om det var et tilbud for barn å bli med i en slik klubb eller lignende på Orkanger, hørte jeg aldri noe om den, men jeg fikk i det minste nye frimerker fra en brevklubb for frimerkesamlende barn som Posten Norge (tror jeg) satte i gang en gang på nittitallet.

En spillklubb for barn og unge hadde også vært interessant. Jeg har vært en tilhenger av brettspill i mange år, men utover familien og en og annen kompis, har det ikke akkurat krydd av folk å spille med. Tenk om jeg som barn kunne ha møtt andre med samme interesse, samlet oss på en kafé eller på biblioteket eller noe og bare spilt i flere timer? Eller en rollespillklubb hvor vi kunne leve ut våre nykker og fantasier, det være seg med penn og papir, eller ved å dra på LAIV (noe jeg vurderte mer enn én gang i oppveksten, selv om jeg måtte dra til Trondhjem eller Støren (vel, et eller annet sted nordøst for Orkanger, i alle fall) for å være med).

Hva om …? Hva hvis …? Jeg kan ikke bare tenke tilbake.

Jeg sendte et elektronisk brev til kommunalsjef for oppvekst i Orkdal kommune, Kari Mostad, med noen av disse spørsmålene. Jeg fikk aldri svar. Jeg kan derfor gå ut fra at de enten ignorerer meg, e-posten forsvant blant hauger av andre, eller at de ikke har noe svar. Jeg vil oppdatere dette innlegget om jeg faktisk får et svar en gang.

…

Så tilbake til spørsmålet. Hvis mine eventuelle, fremtidige barn vokser opp på Orkanger i Orkland kommune (eller hva det nå vil hete innen jeg faktisk klarer å etablere meg). Vil de ha det på samme måte som meg om de ikke finner seg til rette i de vanlige, organiserte tilbudene som eksisterer/eksisterte i min oppvekst, eller vil de ha alternativer og valgfrihet til å bli med på hva enn de interesserer seg for?

Jeg bare lurer …