Jeg er awkward. Veldig. Særlig sosialt. Og veldig redd for å fremstå som en reply guy/gubbe/reply gubbe. Jeg har prøvd å kvitte meg med gubbekortet mange ganger, men jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg skal levere det inn, og siden det ikke er fysisk, er det vanskelig å kaste det i søpla.
Blant venner, familie, kolleger, og folk på nett, er jeg veldig usikker. En del av det stammer nok fra årene med mobbing fra 1992 til 2007, men jeg tror også noe av det har vært der hele tiden. I alle fall det å være awkward. Merkelig. Sær. Passer ikke helt inn.
Jeg klarer ikke lese rom. Jeg klarer heller ikke å lese mennesker. Sånn i det hele tatt. Hint går meg hus forbi, det er som emojier, helt gresk. Ev. japansk. Jeg forstår det uansett ikke.
Det gjør også at hver gang jeg tar kontakt med noen, er jeg veldig usikker på om de har noe imot det eller ei. Når de ser jeg har skrevet noe, vil de kanskje at jeg ikke skal gjøre det? Føler de seg lei? Typ «Åh, nei … Nå tar han kontakt igjen! Kan han ikke bare gi seg?». Holder de bare ut med meg fordi de ikke vil såre følelsene mine?
Mange av de svarer aldri, eller bare enstavelsesord. «ok»; «heh»; «ja»; «nei». Ingen stor bokstav, ingen tegnsetting, sjelden eller aldri et emoticon eller en uforståelig emoji.
Samtidig vet jeg at mange sliter med å svare, for eksempel fordi de vet ikke helt hva de skal svare, men det hjelper meg ikke så mye. Ikke når usikkerheten nok en gang får tak og forteller meg at de bare ikke vil ha kontakt med meg, og at jeg må slutte å prøve å få venner. For ingen vil egentlig være venn med meg. Sånne ting som min indre stemme forteller meg hver dag. Det er ikke ofte jeg hører på den, men likevel. Den bryter meg ned. Den gjør jo det. Selv om jeg gjør mitt for å ignorere den.
Jeg vet at selv om jeg er awkward kan jeg være ein likandes kar (men kanskje ikke slik som Thorstein Hyl III). Og at jeg faktisk har venner, selv om vi sjelden sees eller snakkes. Og når det går for lang tid mellom, så kommer tankene igjen.
De samme tankene oppstår hver gang jeg skriver til noen på Twitter, Facebook, Instagram, eller hver gang jeg sender en snap.
Jeg har mine svin på skogen, jeg er et menneske, og jeg har angret og sagt unnskyld for mine tidligere gjerninger mange ganger. De fleste vet knapt om dem nå, og de som gjør, har vel uansett tilgitt meg. Håper jeg.
Noen av handlingene har skjedd fordi jeg ikke kan lese rom eller personer, andre fordi jeg har holdt meg til å høre på kun den ene parten og nekta å tro på den andre, selv om det kanskje ikke var så sort-hvitt som jeg egentlig trodde, men da var det for sent. Gjort er gjort, og man må stå opp for egne handlinger. Og det har jeg gjort, selv om jeg mista flere jeg en gang ville kalt for venner på det.
Men hvis noen ikke liker eller vil at jeg skal DM-e dem, eller like innleggene deres/kommentere på dem, så vennligst si fra.
Jeg har ikke de sosiale skillsa som skal til for å knekke den koden som tilsier hva som er greit og ikke, og om dere ikke svarer, betyr ikke det at jeg forstår at det er fordi dere ikke er interessert i et potensielt vennskap med meg.
Jeg forstår som sagt ikke hint og sånt. Jeg må ha ting inn direkte. Med kryddermål. Det er sånn jeg er. Om dere ikke liker meg, si fra. Jeg kan ikke love at jeg ikke blir såret, men det er bedre at dere forteller meg det enn at jeg fortsetter med å plage dere, siden jeg ikke er sosialt oppegående nok til å forstå sånt.
Det er en del av en av diagnosene mine det der. Ingen psykologer har klart å hjelpe meg med det. Som usikkerheten, eller hvordan jeg skal klare å koble inn den rasjonelle delen av hjernen når angsten og/eller depresjonen tar meg hardt bakfra. Når jeg ligger på bakken i et busskur og rister og skjelver av angst, eller når jeg hyperventilerer til jeg besvimer på bussen, på dansegulvet, utenfor en butikk, eller i klasserommet (takke faen for at jeg ikke skal tilbake til skolen for å holde foredrag eller ha muntlige eksamener).
Og som nå vet jeg at jeg kan gjøre ting litt vel langtekkelige. Jeg skriver gjerne en kronikk der det hadde holdt med et avsnitt. Sånn sett er f.eks. ikke Twitter noe for meg sånn egentlig, med sin grense på 240 tegn per tweet. Altfor lite. Bare med dette har jeg passert 4000 tegn med god margin. Ikke det lengste jeg har skrevet, men det blir vel fort en tråd på 21 tweets for å fortelle alt. Kanskje burde jeg bare legge inn en link til et dokument i stedet …
Uansett.
TL;DR: Jeg er Sjur. Jeg er awkward, og veldig usikker på meg selv og alle andre. Og jeg sliter.
Dette var først publisert på Twitter,
