Tidligere denne uka ble jeg ferdig med en bok jeg hadde gledet meg til å lese lenge. Maren Skolems «Hva jeg gjorde med pengene». I starten trodde jeg at det bare skulle ta noen dager å lese den ut. Så feil kan man altså ta. Det tok to måneder og to dager. Fra 17. februar til 19. april har denne romanen preget hverdagen min og livet mitt, og jeg har stilt meg selv og forfatteren mange spørsmål i løpet av den tiden.

Det er en av de verste, men samtidig en av de beste bøkene jeg noensinne har lest (og jeg har lest en del de siste noen og tredve årene). Jeg har grått såpass at jeg ikke har kunnet se sidene. Jeg har bannet, jeg har flirt, jeg har kost meg, jeg har vært fly forbanna, jeg har vært hovedpersonen (Johanne), jeg har kjent angsten hennes på kroppen.

Magen har vrengt seg, og mange ganger i løpet av disse to månedene, har jeg bare måttet legge den fra meg. I alt fra noen timer til flere uker. Lese en side, komme over en ny setning som trigger noe i meg, legge den fra meg igjen. Og slik har det fortsatt til jeg på tirsdag endelig klarte å komme gjennom den.

Det er mange grunner til at historien gikk såpass inn på meg, men kanskje viktigere for årsaken er det at jeg har den egenskapen at jeg klarer å leve meg veldig inn i det jeg leser, i alle fall skjønnlitteratur. Det er nok derfor det har blitt mer og mer av tegneserier, og bøker om arkeologi, antropologi, eldre historie, og tapte sivilisasjoner. Mye vanskeligere å leve seg inn i.

Men det har vært en reise, og jeg kan ikke takke forfatteren nok for å ha skrevet romanen. Det var absolutt verdt å lese den, og jeg kan ikke anbefale den nok.

Boken handler om Johanne som studerer på NTNU og skriver for Under Dusken, og som har fått penger for å være med bandet Ask for October på europaturne for å lage en dokumentar om dem. Men hun har ikke skrevet ett ord, og hadde heller ikke planlagt å gjøre det. Johanne ble med på turneen for å passe på lillesøsteren sin, influenceren Aina. For i bandet spiller den sjarmerende gitaristen Torjus, som Johanne vet er farlig.

Boken er formet som et brev til Medietilsynet som gav henne pengene, hvor hun prøver å forklare hvor det har blitt av dem. Det er en velskrevet ungdomsbok som like godt passer for voksne, og den tar for seg et viktig tema, pakket inn i en særdeles god historie.