Det er verdensdagen for psykisk helse, og igjen er dette en vits for Mental helse og politikerne våre. #løftblikket sier de. Greit, jeg løfter blikket, og hva ser jeg? Lampa over PC-skjermene på hjemmekontoret. Antydninger til tak, lister, og vegg. En kalender.
Jeg velger å tolke temaet bokstavelig. Hvorfor ser jeg ikke de andre som sliter? Fordi jeg sliter såpass selv at tanken på å forlate hjemmekontoret og gå tilbake på jobb, gir meg angst.
Jeg har levd i fred og fordragelighet på hjemmekontoret siden mars 2020, og det akter jeg å fortsette med. De eneste angstanfallene har kommet når noen har forgrepet seg på ringeklokkene mine samtidig som de ringte meg og sendte meg meldinger, og hamra på ytterdøra.
Og ved et par telefonsamtaler, men jeg har telefonskrekk, så det er ikke overraskende. Men de ukentlige, til tider daglige, angstanfallene jeg hadde da jeg fortsatt gikk på jobb? Borte. Borte, borte, borte.
Hvorfor? Antageligvis fordi jeg ikke lenger blir utsatt for et stressfylt og angsttriggende miljø, slik arbeidsplassen min var sist jeg var innom. Lysrør som blinker og bråker, kolleger som diskuterer høylytt, ørti avbrytelser, og aldri tid eller sted til å hente seg inn igjen.
Ikke noe mer mas om å delta på lunchen med de andre. Gi meg hen til det forferdelig unyttige og uforståelige smalltalket om barn, fotball, ski, og hest. Og om jeg prøvde å engasjere med ting som interesserte meg, ble jeg oversett og forlatt. Takke meg til å spise alene.
Ingen plutselig bjeff fra enten en sjef eller noen som har med seg hundene sine. “Men er det ikke trivelig med hund, da?” tenker du kanskje. Ikke for meg som sliter med hundefobi, efter flere traumatiserende hendelser i oppveksten og i voksenlivet.
Det er en grunn til at jeg har katt, si. Hu bjeffer ikke. Men det tok sin tid før jeg ble vant med katter også, for jeg har også historier med katter som har overfalt meg i åpen bakgård og slått meg i bakken i det de kom hoppende fra intet og satte klørne i meg.
Hva kan jeg si? Jeg er en dyreelsker. Som i at dyr elsker å sette klør, nebb, føtter, vinger, og tenner i meg. Jeg må utsondre et sjeldent hormon eller noe. Jeg skal ikke engang begynne å snakke om fluer og veps’ forkjærlighet for overkroppen min.
Men jeg kan godt løfte blikket, jeg. Se på de fine, blå veggene mine. Jeg har malt dem selv. Med hjelp av familie og en tremenning. Og de få umalte veggene (fordi å sette en stige i en trapp virker som et risikoprosjekt jeg ikke er villig til å ta).
