Jeg lurer på om folk forstår hvor jævlig det er å være ensom.

Når man f.eks. tviholder på shitty mennesker i livet sitt, fordi selv om de er assholes deluxe og du ikke kan være deg selv rundt dem, så er de fortsatt noen som kan være i livet ditt og det er bedre enn å være mutters alene. Igjen. I mange, mange år.

Eller når man blir sammen med stalkeren sin, som man ikke liker og som skremmer livskiten ut av en og gjør forferdelige ting mot en, men det er fortsatt bedre enn å være mutters alene.

Helt alene. Alltid. Aldri høre andre stemmer enn din egen. Aldri få input eller diskutere med noen. Aldri ha noen å gi noe til, eller få noe fra.
Aldri kjenne huden til noen andre mot din, om det så bare er et flyktig handtrykk.

Da hjelper det ikke hvor kjipe de er. For de er der. De lar deg føle deg som en av dem. Du slipper å ligge våken om natten og lure på hvordan andre mennesker er. Hvordan det er å ha noen i livet sitt.

Noen. Hvem som helst. Så lenge man slipper å føle mer på den forferdelige følelsen det er å være ensom og «ganz allein».

For det er så utrolig tungt. Det gjør så utrolig vondt.