Ser på stjernehimmelen og blir redd, for hva om det kommer romvesen og kidnapper meg?

Ser ut og blir redd, for hva om politiet kommer og skyter meg fordi jeg er psykisk syk?

Spiser og blir redd, for hva om maten har blitt dårlig i løpet av 23 timer og jeg blir matforgiftet?

Ser på den plastrede fingeren med det lille kuttet og blir redd, for hva om det bare ser lite ut, men egentlig er kjempestort og infisert og jeg får sepsis og dør før natten er omme?

Ser på katten og blir redd, for hva om hun får et illebefinnende eller angriper meg, hva gjør jeg da?

Hører på musikk og blir redd, for hva om jeg ikke hører noe dødsviktig som gjør at jeg blir hardt skadet eller drept?

Doomscroller TikTok og blir redd, for hva om dette er livet mitt nå? Alt jeg nyter gir meg angst og alt jeg kan gjøre er å døyve tankene med hjernedød scrolling?

Tenker på familien min og blir redd, for hva om noe alvorlig skjer med dem? Jeg tror uansett ikke at jeg kunne hjulpet, men skal de først dø vil jeg dø med dem?

Jeg vil ikke leve i en verden uten dem, og har alltid hatt et «håp» om at jeg skal dø først så jeg slipper å forholde meg til det.

Hører bilene som passerer utenfor og blir redd, for hva om en av dem stopper og kommer hit og noen går ut og tar meg og ingen vil noensinne vite hva som skjedde med meg?

Er alene og er redd, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tør ikke ringe noen av de som har sagt jeg bare må ringe. Jeg tør ikke ta kontakt med noen. Jeg er bare redd og liten og alene, og hjernen min skremmer meg, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Det er ingen hjelp å få.