«Hei, jeg er Sjur, hyggelig.» Hilse på folk, svett og klam og føler et sterkt ubehag lenge før jeg har nådd den første handen …

Dette er ikke ment som et synes synd på-innlegg. Snarere tvert imot. Jeg avskyr det når folk synes synd på meg, jeg føler aldri at de har noen grunn til det. Jeg er ikke så interessant. Jeg er forglemmelig, som de aller fleste andre her i verden.

Jeg sliter med angst. Generell angst, panikkangst, sosial angst … Livet mitt kunne vært lettere, om jeg ikke lot angsten få overtaket så ofte som jeg har gjort så langt i livet, men det er ikke alltid så lett å styre. Som når jeg skal ut for å more meg med venner, folk jeg har kjent i flere år, og som jeg i all hovedsak har gode minner og opplevelser med.

Det er til å bli deppa av, i grunn, når man tenker over det. Miste søvnen og få panikkanfall fordi man gruer seg sånn til å ha det gøy. Hva er galt med meg? Mye, om jeg skal sette egne diagnoser. Litt av hvert, om man skal følge journalen, men i følge den er det ikke så alt for alvorlig heller.

Men jeg blir litt mer fastlåst
. Det blir jeg. Særlig om jeg ikke kan ha kontroll på hvordan ting skal utvikle seg (selv om akkurat den delen havner i en annen del av journalen).

Sosial fobi / angst er noe av det verste jeg har (jeg er fortsatt ikke helt klar for å fortelle om de verste tingene jeg føler befinner seg i journalen min), og er det som i all hovedsak stopper meg fra å være en journalist. Jeg kan fint skrive, filme, fotografere, men om jeg må prate med noen, og intervjue noen selv, går det ad undas. Enda verre om jeg er nødt til å skrive samtidig som jeg skal holde en “samtale” i gang.

Det har også hemmet meg på alle mine muntlige eksamener og fremføringer opp gjennom årene, og det har ligget som en jernklo over meg hver gang jeg har sittet inne med et svar, men aldri klart å rekke opp handa, eller bare buse ut med det. Det være seg i klassen (Sjur er et intelligent barn, men han er veldig stille), på gruppearbeid, eller på quiz (som også er grunnen til at jeg fortsatt ikke har et popquiz-krus, til tross for at jeg har brorparten av svarene i hodet). Ifg. min forrige psykolog, kan også den innbitte telefonskrekken min knyttes til denne angsten, samt følelsen av å være til bry bare man prikker noen på skuldra eller gjør noe annet for å få oppmerksomheten deres (sliter tidvis med dette for å få tak i pappas oppmerksomhet om han står og prater med noen et eller annet sted).

Det hemmer meg uten tvil i jobb- og skolesammenheng, men også når det kommer til det sosiale. Det er ikke bare bare for meg å gå ut på byen, få blikkontakt med ei dame, og gå bort og presentere meg. Eller delta på fritidsaktiviteter sammen med andre, og få kontakt med folk via det. Det være seg gutter eller jenter. Det er derfor jeg håpløst fortsetter med OKCupid, Tinder, Trøndr, Happn, Bristlr, Bumble et al.
Eller håpløst skriver til damer på Facebook.

Jeg kan fortsette å nøste opp ting og tang resten av ettermiddagen og kvelden, for å trekke slutninger og finne sammenhenger, men jeg antar dere forstår litt mer om hvordan jeg er.

La oss ta noen eksempler. I februar 2015, var jeg i Oslo for å feire 25-årsdagen til den ene lillesøsteren min

. Vi gikk på en indisk restaurant og åt godt, og så på pub. Da ble jeg kontaktet av noen venner fra Internett, jeg hadde så vidt møtt noen av dem før, på en konsert i Trondhjem i 2014, men ellers var det bare nesten daglig preik på nettet, samt at jeg ble oppringt av noen av dem i fylla.

De møtte opp mannssterke utenfor puben, kom inn og hilste på pappa og søsteren min, og tok meg så med på Ivars kro. Eller Helvete, som jeg i ettertid kaller det.

Det var som å være på danskebåten. Pianobar + karaoke + kanakkas møkkings folk fra 20 og opp (med overvekt på folk rundt 50-60). Slåssing, så nærme grøftefyll du kan komme på et utested, klisne gulv og skitne toalett, bløtkake på bord, vegger og gulv, oppkast, og bare faenskap. Og inn der tok de meg med. Jeg slet nok med angsten med tanke på å møte “fremmede” folk fra internett, og nå ville de dra meg ned i Helvete
. Jeg var på nippet til å stikke av, praie en drosje, og stikke tilbake til hotellet mer enn én gang, men så tenkte jeg på at disse folka gjerne ville være sammen med meg, så jeg stuck it out, mens jeg botnet drinker og hadde veldig mange “pauser” hvor jeg gikk ut for å dampe og vandre opp og ned gata. Etter hvert kom de andre ut, og vi dro hjem til en av dem, og preika skit om alt og ingenting. Jeg kjente angsten bygge seg mer og mer opp. Så kom en flaske polsk vodka på bordet, som jeg – sammen med ei jente fra Sunnmøre og verten – etter hvert tømte, via melkeglass. Det roet nervene, og gjorde meg kanakkas møkkings, og så satt vi bare og chilla resten av natta, til jeg kom på at jeg måtte komme meg hjem for å rekke flyet hjem, da var klokken syv søndag morgen, og jeg hadde en forferdelig dag.

Men om vi ser bort fra Ivars kro, og tung selvmedisinering med vodka, og total angst hele kvelden, både ovenfor “frememde” folk og ros, så var det veldig hyggelig å møte dem, men det jeg sitter igjen med, er at det er en av de jævligste opplevelsene jeg har hatt i “nyere” tid, og det tok en god stund før jeg dro ut med folk igjen. Slet til og med med å henge med familien en periode, og brukte veldig mye tid på rommet mitt, mens jeg begravde meg i bøker og musikk, og ladet meg opp igjen.

Jeg forlot i all hovedsak rommet mitt mens de andre var på jobb / skole, eller på nattestid, mens de sov. Ellers hadde jeg låst meg inne der, for jeg taklet ikke å se eller høre folk. Man kan si jeg fikk en kraftig overdose, og bildene kommer fortsatt alt for lett frem for meg.

Med den påfølgende følelsen av total panikkangst og lammelse, men den har etter som månedene har gått, blitt enklere å ignorere, og å slå ned igjen. Og jeg har lovet meg selv aldri å dra på Ivars kro igjen, eller utsette meg for noe lignende.

Festing er greit, jeg elsker det. Og også å henge med venner og å møte nye mennesker, men kun så lenge jeg kan trekke meg tilbake når jeg føler at det blir for mye. Bare sette meg ned ute et sted og føle meg alene, slappe av, la musikken fylle ørene, og drømme meg bort i noen minutter. Så er jeg stort sett good to go for å fortsette festinga, sammenkomsten, møtet, whatever.

Og om jeg også kan få være asosial noen dager i etterkant, er det prima. Bare henge med en eller to venner som forstår nøyaktig hvordan jeg har det. Kjenne deres nærvær, men ikke som noe truende eller farlig, og bare få holde på med mitt, mens de holder på med sitt, men med muligheten til å diskutere noe helt urelatert helt ut av det blå, le litt, og fortsette med det man holdt på med.

Tidligere i dag gjorde jeg noe jeg har tenkt på siden i går. Jeg ringte en kompis, og preika med ham i tre kvarter. Jeg fortalte ham om angsten og det. Og hvorfor det er alltid er hit & miss om jeg dukker opp blant folk eller ikke. Han sa han forsto, og at det var fint om jeg kom, men også at han forsto hvor jævlig det var med angst og sosial fobi, så hvis jeg ikke kom meg i vei, kom han ikke til å bli irritert eller noe.

For det er ikke bare å gå ut, komme seg blant folk å ha det morsomt. Det hjelper ikke å ta noen øl. Det er ikke morsomt, det føles skummelt og truende. Det er ikke rasjonelt for fem flate øre. Det er ikke alltid eksponeringsterapi hjelper. Helvete, heller. Venner har sett meg få full panikk og rømme en fest, og det er ikke et vakkert syn. Jeg ble funnet liggende i en trappeoppgang noen hundre meter lenger borte. Fullt oppløst i snørr og tårer, hyperventilerende, og på god vei til å bli dritings. Igjen satt kompisene, og  kvinnemennesket de prøvde å koble meg med . Jeg klarte ikke “lande” før litt uti januar, og klarte ikke gå på skolen i uken som fulgte.

Jeg har slitt med panikkangsten som oppstår når jeg drar ut i den tilstanden jeg er i nå, blander i litt alkohol, en drøss med fremmede og noen kjente, prøver å holde ut, går greit etter et par timer, og så … full panikk og jeg løper det jeg er kar om bort fra området og prøver å komme meg hjem eller til et sted jeg kan være alene, eller hva som helst.

Dette er av samme grunn til at folk ikke bare kan komme og overraske meg med planer vedrørende ditt og datt. Som en ferietur til en europeisk storby, eller en weekend hos en av søstrene mine, eller en fest ut av det blå. Av og til går det greit, som oftest går det ad undas. Jeg er et nervevrak i lang tid, både før og etter (point in case; for noen år siden, overrasket mamma og pappa meg med en tur til Barcelona. De hadde bestilt, og det var rundt 2 måneder til vi skulle dra). Jeg var skeptisk i starten, selv om jeg alltid har villet dra til Barcelona. Men nå måtte jeg plutselig, og jeg kunne ikke dra sammen med dem heller, siden de på det tidspunktet turen skulle finne sted, allerede kom til å være i Spania. Jeg har vanligvis ikke problem med å reise alene, siden jeg har foretatt mang en tur på norske flyplasser mutters alene, og også vært tilsynelatende alene (vel, en dement farmor) på noen flyplasser rundt om i verden, men å plutselig få vite hva jeg skulle gjøre, sånn lett og løst, det ble for mye.

Komme meg til Spania på egenhand, farte rundt med familien i noen dager, og så komme meg tilbake til Norge igjen alene. Jeg klarte det ikke. Jeg var så skuffa. Jeg brøt sammen, og trakk meg unna mine nærmeste. Jeg nevnte det kanskje her inne at pappa hadde invitert meg til Barcelona, og at jeg var noe skeptisk.

Jeg var livredd. Jeg klarte ikke spise. Klarte ikke sove. Klarte ikke gå på jobb. Følte meg forrådt av mine foreldre, og skuffet over meg selv over at jeg ikke reagerte med positivitet og glede, slik familien trodde jeg ville reagere. Selvmordstankene streifa innom, jeg ble deprimert, og det hele var et rent lite helvete, som varte i noen uker, til pappa klarte å få meg til å prate om det. Det eneste han var skuffet over, var at jeg hadde holdt det inne i meg så lenge, og ikke delt det med noen, eller sagt noe om det. Det var lett å avbestille billetten, men jeg så jo at han var litt lei seg over at jeg ikke klarte å dra med dem.

Det er mye det samme med turen til USA på bursdagen min, selv om den har vært planlagt i 5 år, nå. Jeg er fortsatt noe skeptisk. For hva i all verden skal jeg gjøre to uker i California og Nevada? Hva har jeg å gjøre i Las Vegas på 30-årsdagen? Jeg burde aller helst bare vært hjemme og prøvd å få folk til å ignorere at jeg i det hele tatt eksisterer. Det hadde sikkert vært det beste for alle parter. I kveld, i sommer og i høst, og for all fremtid. Bare la meg forsvinne. Fade ut. Bli glemt.

…

Og slike tanker har jeg, mer eller mindre hele tiden. Ofte klarer jeg å slå dem tilbake og dra frem det positive i meg (ja, det finnes faktisk, selv om jeg som oftest benekter det). De har ikke alltid vært der, de kom vel gradvis i løpet av dette årtusenet. Så vidt på ungdomsskolen, litt kraftigere på VGS, og av og på da jeg studerte. De kom veldig tilbake da jeg flyttet tilbake til Orkanger, og har vel vært på sitt verste siden (sånn bortsett fra noen forferdelige opplevelser i studietiden, med hallusinasjoner og det som verre er). Skjønt, selvmordsforsøkene har jeg klart å holde meg unna. I alle fall de siste 14-ish årene. For de har vært der, de også, uten at jeg har noe interesse av å gå nærmere inn på det.

Jeg har gått til psykologer, noen hjalp, andre ikke. Jeg har snakket om dette flere ganger før, både med gode venner, og fremmede på bussen og på gata – skjønt, sistnevnte kun i fylla.

Grunnen til angsten kan være mange, det være seg årene med mobbing på skolene jeg var innom (både grunnskole og VGS), det kan være det å bli revet opp fra det trygge og faste (Stavanger), og bli plassert på Orkanger (selv om jeg nå har bodd i Orkdal i 23,5 år), det kan være genetisk for alt jeg vet (hei, Sokrata, jeg kjente deg aldri, men jeg har hørt mye om deg). Til å være så plaget med faenskapet, kan jeg i grunn veldig lite om det.

Jeg har kjempet mot depresjoner, selvmordstanker, panikkangst og andre angstanfall, insomnia, spiseforstyrrelser (“morsomt” hvordan de rammer folk som minst venter det, og minst ser ut som om de lider av det, men så hører man jo ikke om andre enn anorexia og bulimia i mediene uansett), og mer til opp gjennom årene, og hver gang jeg karrer meg opp og frem i lyset igjen, føler jeg meg litt sterkere, litt mer klar for neste gang, og det går lenger og lenger mellom hver gang. Og det er jeg glad for. Jeg kjemper mot så ofte jeg kan, men samtidig. Av og til virker det enklere bare å gi opp, og glemme alt, og bare henfalle til apatiens døs, og det er da det kommer tilbake for fullt. Faenskapet ligger alltid klart til å hoppe frem og ta grep, når mitt eget svikter.

Og sånn er jeg. Vel, litt av meg, i alle fall. Følte at det kanskje var på tide å nevne det, få det ut i lyset, offentliggjøre det litt mer. Hvem vet, kanskje det hjelper å skrive om det? Det gjorde det i mine yngre dager, da jeg skrev ut følelsene mine i dikt. Jeg følte i alle fall at det hjalp, og gikk alltid rundt med penn og kladdebok, klar til å skrive ut følelsene som romsterte inne i meg. Gjerne også kombinert med kamera. Føler ikke for å møte opp på skolen? Vandre rundt utendørs og ta bilder av fin arkitektur, og trær, og folk, og sånt. Og bare sette seg ned under en gesims eller noe, og skrive i vei. Kanskje føler man seg bedre etterpå, kanskje ikke.

Og musikk, musikk hjelper alltid. Stillhet gjør bare ting verre, akkurat som alkohol.

Jeg vet ikke om jeg føler meg bedre nå som jeg har fått overført alt dette til et samlet sted. Kanskje fordi jeg har skrevet noe av dette tidligere, kanskje fordi jeg føler at jeg er for langt vekk.

Jeg er fortsatt uvel. Svimmel og kvalm. Jeg rister fortsatt like mye på hendene. Og jeg er fortsatt ikke klar for å ha det gøy og kose meg sammen med gamle og nye venner. Og det hjelper ikke å prøve og overbevise meg selv – uansett hvor mange ganger jeg gjentar det – «Fremmede er bare venner du ennå ikke har møtt». Jeg er fortsatt redd.  Uansett hvor hyggelige og greie de måtte være. Hvor interessante. Hvor fantastiske. Jeg klarer bare ikke … Akkurat som jeg klart og tydelig ikke klarer å avslutte dette på en god måte, i alle fall ikke her og nå. Kanskje jeg kommer tilbake og avslutter det senere. «Time vill sjåvv», som han sa, Blodstrupmoen.