Den 25. var som nevnt i forrige innlegg en relativt rolig dag.
Gå litt for å fikse frokost (fant den til slutt inne på kasinoet), slappe av hele dagen, gå ut for å svømme / sole oss / spise lunch, merke at det var for sent på dagen slik at sola var forsvunnet bak en bygning, gikk og åt, gikk opp igjen, slappa av, en enkel cocktail i en bar; pappa diskuterte baseball og San Francisco med bartenderen, jeg prøvde å følge med på kampen mellom Spurs og Warriors
. Warriors tapte, hjelper ikke å ha Kevin Durant.
Etterpå gikk vi på Gordon Ramsay’s Pub & Grill (eller noe i den duren), hvor vi åt godt og drakk godt, før det var over og ut. Brukte enda en dollar på slots, uten å vinne noe, og gikk sånn passe tidlig til køys, da vi skulle opp tidlig for å kjøre til neste by.
Den 26. sto vi opp i syv-tiden, dusja og forlot hotellet litt over åtte i vår gule cabriolet, i jakten på veien ut av byen (samt en bensinstasjon for hesten). Vi fant det vi skulle ha tak i, og var snart på vei til Monterey, 503 miles unna. Stort sett en kjedelig tur, og jeg sov i alle fall 15 minutt til sammen, siden jeg hadde tatt det smarte valget å begynne på en bok i ti-tiden kvelden før, og plutselig var klokken tre. Om ikke annet ble jeg ferdig, og Isabel Allende skriver fortsatt svært godt. Med andre ord; «Den japanske elskeren» anbefales på det sterkeste.
Etter litt søvn, var det klart for å sette på reisens underholdning. John Steinbecks «Cannery Row» på lydbok via Audible. En fantastisk bok. Steinbeck skriver så godt, interessant, og beskrivende. Og før vi visste ordet av det, var boken over, og det var 15 km igjen til motellet vårt. Der sjekka vi inn på et hyggelig rom (ingen veggedyr, vi sjekka) i første etasje, pakka ut, og bestemte oss etter hvert for å gå de 20 – 25 minuttene ned i sentrum for å finne noe å spise.
Det ble napolitansk pizza på Lallapalooza, før vi vandra ned til Peter B.’s brewpub. Pappa gikk for øl, mens jeg bestemte meg for å teste den lokale cideren. Veldig god, minnet litt om eplevin, bare utvannet. Og så bestemte vi (det vil si pappa) seg for at vi skulle gå hjem, en helt annen vei enn den vi hadde gått ned
Traumabothersome questionnaire (Table II) may be useful: How to get viagra.
. Jeg hadde sett for meg en taxi, men det fikk så være. Vi vandra gjennom boligfelt og mørklagte parker — mens selene i bukta bjeffa i bakgrunnen, og plutselig — helt ut av det blå — var vi foran motellet igjen. Der spilte vi Pokémon GO. Pappa fikk en tauros (damn him!) og kjørte et lucky egg og dinga 21, bare få dager etter at han dinga 20, mens jeg vandra rundt og lette etter den hersens oksen, før jeg gav opp, kjørte et egg selv, og utvikla meg selv fra 23 til 24.
I dag, altså den 27., dagen for Docs fest i overnevnte Steinbeck-bok, starta jeg dagen i badekaret, før det bare var å pakke sammen, gå bort til lobbyen for en frokost (loff med smør, to wienerbrød, og en muffin, det var alt de hadde å tilby), og så sjekke ut.
Først kjørte vi ned til Cannery Row og Monterey Bay. Det var herlig, som dratt rett ut av boken, og vi storkoste oss på akvariet, men pingvin-utstillingen var noe sliten. Langt fra så koselig og fin som den i Bergen, og både blekkspruten og havskilpadden så litt pjuske og bortkomne ut, der de gjemte seg bort i hvert sitt hjørne av «beholderne» sine.
Etterpå var det å vandre gatelangs i jakten på en bedre frokost enn den vi hadde inntatt
. Det fant vi absolutt på Johnny Rockets. Tror det er en av de beste burgerne jeg har spist. Så tenkte vi oss videre til et museum for å se en utstilling med Salvador Dali, men det begynte å regne så kraftig, at vi kom frem til at vi heller kjørte til neste stopp på reisen, nemlig Berkeley.
Det var en interessant tur, deler av veien. I alle fall starten og slutten. Først kjørte vi langs sanddyner ved havet på vei oppover mot Santa Cruz, men plutselig var vi inne på en freeway igjen, og det var kø og rush-trafikk. Da vi omsider nærmet oss Berkeley, tok vi av på en vei med skog på begge kanter, og jeg satt og så ut og speidet etter hjort. Så selvfølgelig ingen, men det var greit å ha noe annet å se på enn biler og regndråper.
Etter hvert som vi nærmet oss universitetet, begynte pappa å kjenne seg igjen mer og mer, og plutselig var vi i sentrum og fant frem til hotellet. Vi parkerte Mustang-en, og pappa kom i prat med ei dame i ekspedisjonen, som ble veldig pratsom av seg da hu fant ut at vi var fra Norge
. Det viste seg at svigerbroren hennes kom fra Stavanger, og at hu hadde lyst til å dra dit. I mellomtiden sto jeg egentlig bare og trippa og venta på romnøkkel og WiFi-informasjon.
Det verste med denne turen så langt, er at amerikanere er så hyggelige, ekstroverte, og snakkesalige. Kunne de ikke ha vært mer som meg, og vært innadvente, pessimistiske, og stille?
