Allerede tidlig på nittitallet, ble jeg møtt med valget «Liverpool eller Man U?». Man måtte velge én av dem, det var ikke noen bønn. Siden The Beatles var fra Liverpool, og de var favorittbandet mitt (og pappa sitt, og han heiet også på Liverpool), var valget lett, og jeg fikk Liverpool-drakt og gode greier.

Men noen år senere føltes det feil med Liverpool. Hvorfor hadde jeg ikke valgt et lag jeg faktisk likte? Likte jeg i det hele tatt noen andre lag enn Viking?

Man blir stadig vekk fortalt og påmint om at man ikke skal skifte fotballag. Det laget man valgte en gang i barndommen, skal man følge med resten av livet. I alle fall når det kommer til engelsk fotball.

En trøndersk sommerdag på midten av nittitallet, gikk jeg rundt ikledd Liverpool-drakten min, foran nabounger og venner, alle Liverpool-fans. Det var heller få som heiet på Man U i nabolaget. I alle fall av oss barna. Det var ei. Min daværende beste venninne og høye beskytter. Og kanskje noen barn i B-klassen, men de var ikke så viktige. De gikk jo i B. Uansett. Jeg sa vel noe sånt som at Liverpool var bæsj og hoppa i en sølepytt og rulla meg rundt i den og sa noe om at dette var det jeg syntes om Liverpool. Så kledde jeg av meg og gikk hjem i bare unniken. Drakten ble aldri brukt igjen.

Men hva nå? Hvilket lag skulle jeg heie på? For man måtte jo heie på et engelsk lag. Man bare måtte! Det var ille nok at jeg bodde i Trøndelag og heiet på Viking fra Stavanger, nå hadde jeg forkastet Liverpool også? Hva ble det neste, skulle jeg heie på Man U? Neida. Jeg valgte meg Tottenham Hotspur. Fra første stund føltes de rett. Audere est facere og hele greia der. Og Erik Thorstvedt spilte der. Han var favorittkeeperen min, så det var også en bonus. I tillegg til spillere som Sol Campbell, Ian Walker, og Teddy Sheringham.

Siden den gang har jeg fulgt Tottenham. Om enn ikke like aktivt nå som i de dager, men jeg følger heller ikke Viking like aktivt nå som i de dager. I det hele tatt er fotball ganske meh. Men jeg følger med på resultatene, og jeg gleder meg når de vinner og blir lei når de taper. Og det gledet meg veldig at Viking vant tippeligaen her om dagen. Og det å stå frem som Tottenham-fan gjorde at jeg sto i gym på ungdomsskolen. I en tid der det kun var resultater som gjaldt for karakteren, og det ikke hadde noe å si hvor mye innsats man la inn. Som gymlæreren min sa det: «Den eneste grunnen til at du ikke stryker i gym, er fordi du er den eneste som har vett til å heie på Tottenham.», han var for øvrig én av to andre folk jeg visste av ham som heiet på Tottenham, og det tok meg til i alle fall en gang rundt 2016–2018 å finne noen andre. I mellomtiden fant jeg en fyr fra nabogrenda som heiet på Stoke, av alle lag, men jeg kunne respektere det. Hallo, Ríkharður Daðason gikk fra Viking til Stoke, det var jo litt kult.

Det har også kommet til mange flere lag. Og i disse dager følger jeg meg resultatene til i alle fall tre engelske lag. Tottenham og Northampton Town på herresiden, og Chelsea på damesiden. Sistnevnte utelukkende fordi jeg en gang så Guro Reiten score fra midtbanen for Lillestrøm, og begynte å følge henne. Som førte meg til Ada og Andrine, og så KIL/Hemne og Trondheims-Ørn, og nå er jeg mer interessert i kvinnefotball enn herrefotball. Sånn bortsett fra Viking, da. Og Tottenham og River Plate.

Men i det store og hele har fotballinteressen min vært heller flytende. Og det går helt fint å bytte lag. Bortsett fra litt bråk fordi jeg griste til Liverpool-drakta med søle med vilje, har det ikke vært de største reaksjoner på det engelske lagbyttet mitt. Eller at jeg har fulgt med på alskens fotballag fra de mange lande, til og med heiet på rivaler (Real Madrid og Barcelona, Inter og Milan). Eller, det har vært ganske problematisk for en hel drøss ørbøgg at jeg heiet på Viking. Det fikk jeg merke hele barne- og ungdomsskolen. Og videre. Men det er nok bare for at de var så trangnøttede at de ikke forsto at man ikke trengte å heie på Rosenborg. Og at er man fra Stavanger, heier man selvfølgelig på Viking. I nedrykk og opprykk, motgang og seier. Vinn og tap med samme sinn og så videre.

Så jeg heier på rivaler, jeg følger med på damefotball, og jeg har ingen problemer med å dra til Molde og skryte av byen. For det er en fin by. Å snappe visse trøndere bilder av rosenes by, ble derimot møtt med spy-emojier. De om det. De vet ikke hva de går glipp av og tar fotball alt for seriøst.

Jeg har i flere perioder sagt æsj til hele ballstyret, uavhengig av hvem som spiller. For det er egentlig dørgende kjedelig. I alle fall å spille selv. Og å følge med på kampene. Jeg har til gode å holde konsentrasjonen oppe og klare å se en hel kamp uten å sovne. Selv ikke da Viking slo Chelsea. Eller Norge slo Brasil. Eller alle de gangene Ada og Lyon vant hva enn det skulle være.

Så ja. Fotballinteressen min, som med så mye annet, kommer og går. Tidvis er den helt borte. Noen ganger holder jeg meg til det ene laget mitt (Viking), andre ganger klarer jeg å følge med på flere (Tottenham, Chelsea Women, River Plate, Lyonnes m.fl.), og av og til bare orker jeg ikke deale med noe av det og går heller og leser en bok eller bedriver perifer slektsforskning. Det er som oftest langt mer interessant.

Takk for meg.