Selv om jeg liker alt av Anne-Cath. Vestly, vil jeg nok si at «Guro» kanskje er meg nærmest. Guro var min. Bare min. Mamma og pappa hadde de andre bøkene, i alle fall mamma. Der var det Ole Aleksander Filibombombom hørte hjemme, likeså Mormor og de åtte ungene, Lillebror og Knerten, og Aurora i blokk Z.

Guro kom inn i livet mitt en februardag i 1994. Jeg var påkjørt og lå på RiT og pappa leste «Guro og nøkkerosene» for meg. Guro er min. Jeg prøvde meg på fiolin på grunn av Guro. Jeg hadde echolalia om Kulpen (ev. «kulepenn» som det ble da jeg prøvde å uttale det på morsomt vis) i årevis. Jeg har det fortsatt. Så kom Kaos og Ellen Andrea og de ble også mine. Kanskje særlig Kaos i avishuset som var godvenn med fossen. Jeg har alltid vært svak for fosser og kan stirre på dem i timevis om jeg får lov. Høre på bruset, kjenne vanndråpene mot huden. Bare kose meg.

Men det er fortsatt Guro som er min.