I dette huset bodde farmor og farfar frem til farmor solgte det for tretten år siden.

I dette huset tilbragte jeg deler av mine første leveår og veldig mange ferier siden, jeg bodde der fra desember 2005 til mai 2006.

Jeg savner det så utrolig mye. Nesten like mye som jeg savner farmor og farfar.

Det var det perfekte hus. 12 000 bøker og tegneserier i fire etasjer. En kjellerstue fylt med videofilmer. Et toalett «designet» av pappa i ungdomsårene. Et blått bad. Loft med leker. Mørkerom. Pappas gutterom. Min oppvekst.

Farfar sa alltid at jeg skulle få arve det. Det skjedde dessverre ikke.

Men alt jeg drømmer om er å bli mangemillionær og at det skal komme for salg igjen, slik at jeg kan kjøpe det og sette det i stand igjen slik det var i 2013, for jeg frykter at de nye eierne åpnet noen rom og fjernet teppene. Og plantet en forferdelig hekk.

Alt jeg vil er å komme inn der og lukte farmor og farfar igjen …

Men det er umulig, og jeg vil bare skru tiden tilbake å snakke med farmor igjen. I dag er det ti år siden hun døde. Og det er 20 år og 25 dager siden farfar døde.

Jeg savner dem så utrolig mye.

Noen ganger føles det som om jeg ikke har vært glad på ti år. I alle fall ikke så lykkelig som jeg var før 2006. Eller … 1992. Ev. november 1988.

Jeg hater forandringer. Og død.

Hvorfor kan ikke gode mennesker leve evig? Hvorfor må vi miste dem?

Hvil fortsatt i fred, farmor og farfar. Dere hadde syntes 2026 ville vært bare rols og mirakkels. Men det hadde vært rols og mirakkels sammen med meg. Arveprinsen. Og jeg hadde vært der med dere. Sammen i evigheten. <3

«Dessverre» har jeg tenkt å fortsette å leve.

For bøkene. For onkelbarna. Og for en dag å kunne få Lars Vaages gate 1 inn i familien igjen.