Jeg ble mobbet. I mange år. Jeg har fortalt om det før. Mange ganger. Det hjelper egentlig ikke.
Jeg liker å se på meg som tykkhudet og at mobbingen gjorde meg sterkere. Tøffere.
Det den gjorde var å ødelegge meg. Gi meg angst. Tidvis så sterk at jeg ikke klarer å stå opp. Gi meg depresjon. Tidvis så sterk at jeg ikke klarer å åpne øya. Gi meg selvmordstanker. Tidvis så sterke at jeg bare ønsker at det tar slutt slik at jeg slipper mer.
Men som oftest bare apati.
Jeg sitter bare her. Musikken inn det ene øret, sjelden ut det andre. Ikke som med ord. Om folk snakker, hører jeg stort sett ikke. Det er en annen egenskap jeg har fått av å være mobbeoffer. Det gjør ting litt enklere. Til tider. Selvfølgelig slår det også ut når sjefer og kolleger snakker til meg. Eller familie. Eller venner.
Det gjør egentlig ikke saken bedre. Selektiv hørsel sier de. Tidlig døvhet. Jeg soner ut og lar dem fortsette. Konsentrerer meg om mitt. Om apatien.
Man må tenke på mobberne, også, sier de. De har det ikke bra med seg selv. Mulig det, mulig det. Men jeg sitter her. Som et resultat av mobberne. Og jeg har det heller ikke bra med meg selv, og når man selv ikke har det bra med seg selv, er det ikke spesielt enkelt å tenke på andre som heller ikke har det bra med seg selv. Spesielt ikke når de andre som ikke har det bra med seg selv er grunnen til at du ikke har det bra med deg selv.
Og så sier de at barn kan være så ondskapsfulle, men samtidig vet de ikke bedre. Det er greit nok. Men hva med ungdommer? De burde vite bedre. Eller voksne? De skulle i alle fall vite bedre. Men det gjør de visst ikke. En lærer eller en tilfeldig, ungdommelig tølper, eller et jevnaldrende barn. Det er like forbannet vondt der og da. Og i ettertid om man skulle slumse til å tenke på det.
Hva hadde jeg gjort for å bli mobbet tenker du? Hva hadde jeg gjort for å bli utsatt for fysisk og psykisk vold, erting, harselering, snebasking, utfrysing, baksnakking, hån, spott, spe, nid, latter, og hva enn fra starten av nittitallet til slutten av 00-tallet?
Jeg har ingen klare svar på det. Jeg skilte meg ut. Det var vel nok. Først ved at jeg skarret klart og tydelig på r-ene. Jeg skarrer fortsatt, men ikke like tydelig. Det tok de fra meg, jævlene. Og det hjalp ikke, heller.
Jeg snakket også stavangersk, noe trønderne tydeligvis syntes var veldig morsomt. Jeg snakker ikke stavangersk lenger nå. De har fått meg til å snakke tilnærmet som dem. Jeg hater dem for det.
Jeg var ikke interessert i å plage jentene, jeg ville heller leke med dem, så naturlig nok tok jeg med meg dukkene mine på skolen. Det gjorde ikke saken bedre. Takk til min da beste venninne som sto opp for meg og forsvarte meg. Jeg har takket henne før, jeg kan aldri takke henne nok.
Jeg heiet på Viking Fotballklubb. Jeg bodde – og bor – i Trøndelag. Jeg valgte Tottenham Hotspurs som mitt lag, på grunn av Erik Thorstvedt. Ikke Liverpool, ikke Man U. Jeg syntes River Plate i Argentina var mer stas enn Bayern München.
Jeg var ikke interessert i å spille fotball i friminuttene. Jeg ville hoppe parris og strikk, eller sitte på trappa eller i en gang å lese eller tenke. “Sjur er et intelligent barn, men leker ikke med de andre” sa læreren min til foreldrene mine en gang. Hun gjorde ikke saken bedre, akkurat, der hun dro meg med inn i hvert eneste klasserom, både på barneskolen og på ungdomsskolen, og spurte om det var noen der som hadde vært slemme med meg. Det gjorde egentlig bare vondt verre, men allerede da var jeg for feig til å si ifra. Det er jeg fortsatt. Men skrive kan jeg. Og skrive gjør jeg.
Jeg begynte med briller. Jeg var (og er) tilnærmet sveiseblind uten dem, så det var noe jeg måtte, men det gjorde ikke ting bedre.
Jeg elsker musikk, men kan verken synge eller traktere et instrument på en høvelig måte. Og ikke sette sammen lyder på dataen til en eller annen melodi, heller.
Ingen gode grunner til at jeg skulle bli mobbet. Likevel ble jeg det. Og det fortsatte. Før barneskolen. På barneskolen. På ungdomsskolen. På gymnaset. Jeg fikk fred da jeg flyttet, men jeg hadde ikke før flyttet motvillig tilbake igjen før det begynte igjen.
«Hvorfor er du her?» «Hva gjør du her?» «Vi trodde vi endelig var kvitt deg» «Bleikfeite fiskebolle» «Vestlandsjævel» «Tater» «Fettnerd» «Brilleslange» «Fatso» «Homo» «Oksen Anton» «Late faen». Bare et tøddel av hva jeg har hørt direkte.
Men det er jo ikke så alvorlig. Det er jo bare ord. Det kommer an på. Tonefallet har veldig mye å si. Blikkene. Hatet du føler utsondres fra kroppene deres. Hvordan de godter seg. Nyter det. Nyter hva ordene gjør mot deg. «Har du lyst til å grine nå?» «Grinerunge»
Jævler …
Forpulte vrengte mammutpikker, hele gjengen.
Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig deppa. Både for dere, men mest for meg selv. Jeg er svak. Jeg lar det gå innpå meg. Så mange år senere. Selv etter at flere av dere har beklaget at dere mobba meg og var ekle mot meg. Jeg har sagt at jeg godtar unnskyldningen. Og jeg mener det. Jeg synes flere av dere har blitt veldig hyggelige ettersom vi har vokst til.
Men fortsatt svir det å vite at det ikke alltid var sånn, og det svir også at jeg ikke klarer å begrave det helt. For frykten er der ennå. Uansett hva dere sier om at det er vann under brua og hva enn. Frykten er det fortsatt for at alt bare skal rase og at dere skal begynne på igjen. Og at de som aldri sa unnskyld skal poppe opp igjen og fortsatte der de slapp.
Jeg er redd. Alltid. For dere. Jeg liker ikke å gå ut på byen eller på fest i Trøndelag i fall jeg støter på dere, for jeg vet hva alkohol gjør med folk. Alkohol forsterker følelser. Er jeg nedfor når jeg drekker, blir jeg veldig deppa, drekker jeg mer, kan jeg bli suicidal. Har jeg et positivt utgangspunkt blir det bedre, men det skjer sjeldnere og sjeldnere. Derfor drikker jeg heller ikke noe særlig.
Jeg kutta brusen og drikker nesten bare vann. Jeg begynte å trene og spiste sunnere. Jeg mista ikke kilo. Kanskje en eller to, men de kom tilbake. Jeg er tilbake på stedet hvil.
Jeg vet ikke om jeg fortsatt baksnakkes. For hvordan skal jeg vite det. Jeg går ikke ut, og de fleste jeg kjente fra den tiden har flyttet. Jeg hilser på dem, de hilser tilbake. Vi snappes, vi snakker på sosiale medier og sæssæmæsser om å finne på noe en dag.
Vi gjør det aldri. Vi sklir fra hverandre, sakte, men sikkert. Samtidig vil vi alltid ha et band, selv om det blir aldri så loslitt og tynt.
Jeg vet hvem dere er. Jeg vet jeg kan stole på at dere stiller opp når jeg trenger det som verst. Det kan holde med en melding. En telefonsamtale. En virtuell klem. Og jeg takker dere for det.
Samtidig fungerer det på samme måte med mobberne, men der vet jeg ikke hvem alle er. Jeg vet ikke om de er i live. Om de er i fengsel. Jeg har ikke kontroll for fem flate. Noen er poltikere. Noen er pensjonister. Opptil flere tjener grovt med penger og har stifta familie og lever tilsynelatende lykkelige liv.
Og her sitter jeg. Blakk. Ufør. Angstfylt. Singel. Barnløs. Fattig. Ensom.
Takk skal dere faen meg ha.
Jævler.
