Noen ganger vil jeg bare invitere noen inn for å drikke en flaske vin, spise port salut, og spille kort, men jeg tør ikke, for hva om de sier nei?

Da ser de helt sikkert på meg som han sære einstøingen som prøver å sosialisere, prøver å være normal, prøver å passe inn, være noen andre, ikke seg.

Noen ganger vil jeg bare invitere noen inn for å dele en pizza og noen øl, kanskje litt potetgull også, men jeg tør ikke, for hva om de sier ja?

Da må jeg vaske og rydde, jeg må fikse mat og drikke, og jeg må oppføre meg som folk så lenge det varer. Være noen andre, ikke meg.

Noen ganger vil jeg bare invitere noen, men jeg tør ikke, for hva om de sier kanskje?

Da vet jeg ikke hva jeg gjør. Da lever jeg videre i uvissheten.