Noe av det verste med å være ute er folk.

Folk som kan oppfatte deg. Du står der og later som at alt er okay og at du ikke angster, og folk som går og kjører forbi glor. Du merker øya deres limt til deg mens de passerer, og angsten mangedobles og det blir vanskeligere å holde maska.

Så baller det på seg, og Joachims tekst som har vært med deg i over 20 år, dukker opp fremme i pannebrasken igjen. «Jeg er et monster, jeg er hinsides din diagnose» Det er ikke rart folk glor. Folk vet hvem du er. Folk vet _hva_ du er.

Du burde bare avlyse og gå hjem igjen. Være trygg. Være der ingen kan se deg. Ingen kan oppfatte deg. Du trenger ikke holde maska. Du kan angste fritt vilt. Være deg selv. Være monsteret.