Den mer fancy logoen, laget av Trude Renate Fridén

Så begynte skrivekløen å melde seg, og trangen til en Vær-Sjur kom tilbake, men siden jeg fortsatt ikke er i noen avis eller lignende, er det bare her jeg kan få utløp for skrivekløen.

Jeg befinner meg fortsatt på Orkanger, så hva er vel mer logisk med at jeg tar for meg påskeværet her i dag og de neste to dagene?
Påskeaften meldes det om skyet, 3 grader, og flau vind på ettermiddagen, og delvis skyet, 7 grader, og svak vind på kvelden.

Første påskedag klarner det opp litt, selv om natt og morgen fortsatt er skyet, med 2 varmegrader og svak vind. På formiddagen stiger temperaturen til 5 grader, og vi får lett bris. Ingenting å snakke om, men om man har markisene nede, så vil man merke at de rister litt

. På ettermiddagen, titter sola frem fra skylaget, og vi får delvis skyet, med hele 11 varmegrader (om vi skal tro på yr, for jeg har fortsatt ikke giddet å skaffe meg noen bedre kilde), og brisen blir laber. Mot kvelden dropper temperaturen to grader (altså til 8), men ellers mye av det samme.

Andre påskedag er det stjerneklart og sjanse for å se en måne i noen timer, i alle fall på nattestid, og vi får også 4 varmegrader og brisen har gått tilbake til å være lett igjen. På formiddagen kommer skyene tilbake, og vi får 0 grader, mens vinden fortsetter å nee, til svak vind. Ettermiddag melder om skyet og 7 varmegrader, og på kvelden, 8 grader

Og så er vi tilbake på musikken, og i dag tenkte jeg at vi besøkte noen briter, som jeg så live på Steinkjer i 2008, nemlig Deep Purple.

Deep Purple var et britisk rockeband startet i Hertford i 1968 av tidligere trommis for Searchers, Chris Curtis, med finansiell backing fra Tony Edwards, John Coletta og Ron Hire, fra Hire-Edwards-Coletta Enterprises. De første medlemene, var Jon Lord, Ritchie Blackmore, Ian Paice, Rod Evans, og Nick Simper. Curtis mista interessen og ble bortvist av manager Edwards.

De regnes blant pionerene innen heavy metal og moderne hard rock, selv om den musikalske stilen deres har endret seg opp gjennom åra. De ble opprinnelig dannet som et prog rock-band, men skiftet til et tyngre lydbilde i 1970. De har også hatt flere forskjellige medlem fra starten til nå, men det er jo bare naturlig for et band fra slutten av 60-tallet.

Deres andre, og mest komersielt suksesfulle, line-up, hadde med Ian Gillan på vokal, Jon Lord på orgel (og jeg vil påstå at han er en av de beste til å handtere tangenter), Roger Glover på bass, Ian Paice på trommer, og Ritchie Blackmore på gitar
. Denne line-upen var aktiv fra 1969 til 1973, igjen i 1984 til 1989, og så igjen fra 1992 til 1993. Dagens line-up består av Gillan, Glover, Paice, samt Steve Morse på gitar, og Don Airey som tangentmester. Og med det unnagjort, kan jeg ta for meg sangene.

Dagens første sang, er «Child in Time», fra fjerdealbumet, «Deep Purple in Rock», fra 1970. En herlig låt, som fortsatt viser rester av progressiv rockemusikk. Særlig Lords orgelspill og Gillans stemmeprakt, som går fra stille sang til høye skrik. Ah, herlig! Og vi må ikke glemme Blackmores solo inni der. Med hodetelefonene på, headbanger jeg og spiller luftgitar, og det føles så rett! Sangen er for øvrig en protestlåt mot Vietnam-krigen, og er basert på It’s a Beautiful Days psykedeliske sang «Bombay Calling».

Den andre sangen jeg tar for meg, er «Speed King», også fra fjerdealbumet. Sangen er en av de mest høylytte fra albumet (bandet hadde faktisk en Guinness’ verdensrekord for å være klodens mest høylytte band). Selv om sangen ikke er en coverlåt, låner den tekst fra mange gamle, populære sanger, som «Good Golly MIss Molly», «Tutti Frutti», og «The Battle of New Orleans». Når de spiller sangen live, kan de holde den gående i 10-15 minutt, med jamming, og det er bare digg å høre på. Dette var den første låten Gillan skrev selv, og han lånte fra tekstene til Little Richard, Elvis Presley, og Chuck Berry, og i følge ham selv, handler den om desperat synging, siden alle de andre laget musikk, og han fant ut at han trengte å finne noen ord, og disse ordene kom inn i hodet hans.

«Into the Fire» er tredje sang fra fjerdealbumet, og er en advarsel mot å bruke narkotiske stoffer. Sangen kan oppleves som mindre verdsatt en mange av de andre sangene på albumet, og regnes av flere som en «filler», men det er i og for seg kraftige saker. Introriffet, refrenget som hopper rett i fjeset på deg ut fra ingensteder, og enda fler fete riff. Låta inneholder også interessant perkusjonsbruk. Jeg får også litt dronende doom-feeling av å høre den, og det er jo alltid positivt.

Så har vi «Hush», et cover opprinnelig skrevet av Joe South og først innspilt av country-sangeren Billy Joe Royal i 1967. Sangen er å finne på debutplata, «Shades of Deep Purple», fra 1968. Linja «Hush, hush, I thought I heard her calling my name», er tatt fra en tradisjonell gospeltekst, «Hush, I thought I heard Jesus calling my name». Sangens hook «Na-nana-na-na-nana-nana-na» deler likheter med en seksjon av The Beatles’ «A Day in the Life». Sangen handler om en fyr som er så forelska at han stopper med hva enn han gjør om han tror hun roper navnet hans.

«Chasing Shadows» er førstesporet fra tredjeplata, den selvtitulerte «Deep Purple», fra 1969. Sangen er en obskur, nesten hypnotisk komposisjon, som handler om ett av Jon Lords mareritt, og er skrevet av Lord og Paice, basert på en rytmisk idé fra Paice. De eksperimenterer med alternativ tekstur og stratosfærisk vokal, og når et vivid og eksotisk klimaks, svært annerledes fra alt annet de hadde gjort frem til da.

«Fireball» er tittelsporet fra femtealbumet, «Fireball», fra 1971, og åpner med lyden av en air condition som blir slått på, tett etterfulgt av fantastisk trommespill av Ian Paice, hvor han bruker doble basstrommer (en av få sanger han gjør det på, som en kuriositet kan man nevne at da de spilte inn sangen, hadde han bare én basstromme, så han gikk i nabostudioet og lånte en der – og det viste seg å være Keith Moons!). «Fireball» inneholder også en ganske fet bassolo, i stedet for gitarsolo – og det skal man jo ikke kimse ad – tett etterfulgt av herlig orgelsolo. Sangen er basert på en ekte hendelse fra Ian Gillans liv, og dama det synges om var et komplett mysterium for ham, altså nok en historie om ugjengjeldt kjærleik.

«Black Night» er en singel fra 1970, og inneholder det mest smakløse, tåpelige babbelet Glover og Gillan kom på der og da, sannsynligvis kanakkas møkkings. Den ble i og for seg kun laget fordi plateselskapet insisterte på enda en sang som kunne bli utgitt som en single, og fordi de (plateselskapet, altså), mente at resten av sangene på «Deep Purple in Rock» var single-material. Musikalsk sett, har den hint av både Blue Magoos’ «We Ain’t Got Nothin’ Yet» og Ricky Nelsons «Summertime».

«Strange Kind of Woman» er en single fra 1971, og ble opprinnelig utgitt som en follow-up til «Black Night». Sangen er også å finne på den columbianske (fra USA, for de uinnvidde, bør ikke forveksles med «colombianske», fra Colombia) versjonen av femtealbumet. Sangen har en skikkelig blues-feeling, og var i starten kalt «Prostitute». I følge Gillan (som har oppgitt to forskjellige handlinger), kan den ha handlet både om en venn av dem, som ble blandet opp i affærene til en svært ond dame, og det var en trist historie. De ble gift, men noen få dager etter bryllupet, døde hun. Den kan også ha handlet om en dame han – og veldig mange andre – elsket, på en merkelig ikke lenger ungdom, men ikke helt voksen heller-måte. Hun elsket dem også, og gav dem god valuta for pengene, og han feilet hardt når han prøvde å få henne til å holde opp. Han ble forfremmet fra onsdag morgens-ligg til lørdags-stevnemøter, og sangen kan alt i alt sies ikke å handle om én kvinne, men en samling av gleder og skuffelser, og en slik pakke kan kalles «Nancy». Han ble voksen fort, uskyldigheten døde bort, og i kategorien «Min kvinne», ble alle påstandene tilbakelevert.

Så har vi «Highway Star» fra sjettealbumet, «Machine Head», fra 1972. I følge Lord selv, er orgel- og gitar-soloene basert på Bach-lignende akkordsekvenser, og det høres godt, for dette er rett og slett vilt! Sangen ble skapt på en turnébuss på vei til Portsmouth i 1971, da de ble spurt av en reporter hvordan de skrev sangene. For å demonstrere, tok Blackmore tak i en akustisk gitar og begynte å spille et riff bestående av en enkel «G» om og om igjen, mens Gillan improviserte teksten over spillinga. Sangen ble pussa opp og spilt samme natt. Sangen handler enkelt og greit om en mann og hans kjærlighet for hans raske bil, som han sier kan kjøre fra alle andre biler. Mange regner sangen som den første speed metal-låten.

«Smoke on the Water» må selvfølgelig også med, og er også fra overnevnte album. Det er så mye sagt og skrevet om denne låta, at den sikkert kunne fylt en Vær-Sjur alene, men jeg får heller prøve å begrense meg (så får vi se hvordan det går). Den er svært gjenkjennelig, takket vær riffet, utviklet av Blackmore. Sangen er tatt fra en sann historie. 4. desember 1971, var bandet i Montreux i Sveits, hvor de hadde fiksa seg et mobilt platestudio (lånt fra The Rolling Stones), på underholdningskomplekset kjent som Montreux Casino. Kvelden de var i studioet og spilte inn musikk, hadde Frank Zappa and The Mothers of Invention konsert i kasinoets teater, og det skulle være kasinoets siste konsert før de stengte for vinterrenovasjon, noe som ville gjort at Deep Purple kunne spille inn plater der. På starten av Don Prestons synthesizer-solo på «King Kong», begynte det å brenne, fordi en gjøk blant publikum, skjøt en nødrakett mot taket, som var dekt med rotting. Brannen ødela hele komplekset, samt alt utstyret til The Mothers, og «smoke on the water»-tittelen, kom til Glover da han våknet fra en drøm og så røyken over Genèvesjøen

«Knocking at your Backdoor» er førstesporet fra deres ellevte album, «Perfect Strangers», fra 1984. Sangens tekst har seksuelt innhold, og hensikten med det, var å se hvor langt de kunne dra teksten i en sang før den ble sensurert. Gillan fortalte at en fyr kalt Redbeard, fra en radiostasjon i Texas, ringte ham etter at sangen hadde blitt spilt på hver eneste radiostasjon i USA, og lurte på om sangen handlet om det han trodde. Gillan svarte enkelt og greit «Ja.», og Redbeard sa så at han synes det var fantastisk at hver eneste radiostasjon i landet spilte en sang som handler om analsex, og at ingen ante hva som foregikk. Og sangen har mange henvisninger til nettopp anal- og oralsex. Fra tittelen, til linjer som «Feel it coming / It’s knocking at the door / You know it’s no good running / It’s not against the law», «The point of no return» og «Of a common cunning linguist / a master of many tongues»

«Burn» er neste sang på lista, og er åpningssporet på deres åttende album, «Burn», fra 1974. Albumet var det første med den da ukjente David Coverdale (senere kjent fra Whitesnake) på vokal, og Glenn Hughes på bass og vokal, og sangen har en helt herlig orgelsolo som gir meg gåsehud fra nakken, ned mot baken, innover mot skrukken, og ender i en herlig eargasm og litt stå. Musikken er inspirert av Gershwin-brødrenes standard «Fascinating Rhythm», og selv om teksten er skrevet av Coverdale, kunne den like gjerne vært ført i pennen av Blackmore, hvis fascinasjon med middelalderen, trolldom, og det overnaturlige, er reflektert i denne historien om en forheksende kvinne, som var en heks (eller datter av djevelen som det står i teksten). Ingen trodde at hun var det, selv om hun selv advarte dem, og det hele ender med at hun setter fyr på verden (om man tolker det hele bokstavelig da, slik jeg ofte liker å gjøre).

Vi nærmer oss slutten (og jeg må si at det positive med å skrive privat, er at det ikke er noen makslengder å forholde seg til) men først skal vi ha med «Love Conquers All» fra deres trettende album, «Slaves and Masters», fra 1990, for øvrig det eneste albumet med den tidligere Rainbow-vokalisten Joe Lynn Turner, som ble medlem av bandet i 1989. Sangen er en ganske trist ballade, og handler om å finne kjærlighet, prøve å redde den du elsker, for så – til slutt – å miste vedkommende. Det er alltid et sår som aldri leges, som et arr, som minner deg om kjærleika, og for noen mennesker er det bare alt for mange slike arr. Men, som tittelen sier; kjærleika overvinner alt.

Og til slutt har vi den fantastiske «Stormbringer», fra det niende albumet, «Stormbringer», fra 1974. Albumet blander funk, soul, og rock, på en måte som vi bare fikk et hint av på det åttende albumet
. «Stormbringer» er for øvrig også navnet på et sverd i flere av MIchael Moorcocks bøker. Coverdale skrev derimot sangen om et mytisk vesen, som – i en surrealistisk historie – skaper mye trøbbel. Litt i samme stil som dama i «Burn». Coverdale hadde på det tidspunktet ikke jnoe kjennskap til Moorcock, men det ble klart at det var det samme navnet, da han viste teksten han hadde skrevet til noen andre i bandet. Uten at det egentlig har noe særlig å si, for sangen er strålende, uansett om han fant på navnet selv eller ikke.