Torsdag var verdensdagen for psykisk helse. Jeg fikk egentlig ikke med meg dagen før utpå kveldinga, men jeg brukte de siste timene av verdensdagen på å reflektere over livet. Hvordan det har vært, og hva det har blitt.

Tidligere i år åpna jeg meg litt og skrev en lengre tekst om livet med angst og depresjon. Jeg fikk mange fine tilbakemeldinger på det, og jeg er svært takknemlig for alle som likte, delte, og skrev og snakket til meg i etterkant. Til og med telefonene jeg fikk fra ukjente mennesker som aldri presenterte seg, men som ville takke meg for å være åpen om det.

Selv halvmorsomme, sarkastiske øyeblikkskribenter kan være nedfor. Og kanskje er det slik. Jeg bruker opplevelsene mine og følelsene mine som et skjold. Jeg har jo blitt ganske tykkhuda og lært meg noen teknikker opp gjennom åra. Og humor er et godt skjold. Selv sarkastisk og svart. Humor er avvæpnende og kan få folk til å reagere. Og det er jo en reaksjon vi er ute etter, er det ikke? Alle sammen av oss.

Et ønske om å bli sett. Hørt. Lagt merke til. Bevise for verden og mørket som omfavner oss alle, i varierende grad, at «Hei! hei! Se på meg! Jeg er her! Jeg trenger at noen vet at jeg er, eller i det minste har vært, for hvis ikke … eksisterer jeg da?». Det er kanskje satt litt på spissen, og er kanskje litt filosofisk, i samme rekke som «Hvis et tre faller i skogen, og ingen er der, lager det da lyd?» eller «Hvis du lager mat eller drar på et arrangement uten å dele det på sosiale medier, har det virkelig skjedd?».

Jeg hadde en samtale forleden dag, en som kanskje gikk mer innpå meg enn jeg trodde. Kanskje sa jeg mer enn jeg burde ha sagt, men det er uansett for sent nå. Gjort er gjort, sagt er sagt, og ælj er ælj. For jeg følte meg lettere etter samtalen. Og jeg følte at det kanskje, bare kanskje, faktisk var på tide å gjøre noe, nå. For å hoppe tilbake til det dette skriveriet startet som. Psykisk helse.

— Jeg sliter litt, jeg gjør jo det. Det er tittelen på dette skriveriet, men også noe jeg forteller meg selv med ujevne mellomrom. Når jeg stopper opp, fjerner alle lagene, og kjenner etter. Jeg burde ha tatt tak, eller i alle fall snakket med noen, sånn utover innrømmelser på Jodel i de sene aftenstimer. Jeg innbiller meg selv at det fungerer fint å dele saker og ting med omverdenen anonymt, og kanskje hjelper det litt, men er det nok?

Jeg vet ikke. En dag, kanskje i dag, kanskje om fire år, vil jeg overstige dørstokkmila. Men enn så lenge forblir jeg på stedet hvil. Det er tross alt det tryggeste. Selv om det sannsynligvis ikke er det beste.

…

Og der kunne jeg ha endt det, men det ville ha vært litt deprimerende. Ville det ikke? Jeg innser i alle fall at jeg sliter og at jeg trenger hjelp. Det er et godt steg, føler jeg. Et godt utgangspunkt. Her jeg sitter i en varierende musikkrus mens følelsene brer seg i kroppen min. Det kunne ha vært verre. Det kunne også ha vært bedre, men alt i alt er jeg fornøyd. Eller, så fornøyd som jeg føler jeg kan være.

Jeg kunne ha gjort alvor av tankene som titt og ofte kverner rundt og hopper frem i tide og utide. Jeg har ikke gjort det. Men jeg er ikke sikker på om jeg aldri kommer til å gjøre det. Det fører bare til fornedrelse hvis jeg faktisk skulle ha gjort noe ut av dem.

Jeg har vært åpen før, og jeg tror nok jeg vil fortsette å være det. Noe dette innlegget også viser.

Da jeg først begynte å skrive, tenkte jeg at jeg skulle få ned noen ord om viktigheten av å ta vare på sin egen psykiske helse. Om hvor mange som sliter, gamle og unge, vellykkede og ulykkelige. Alt det der. Det ble det ikke noe av. For selv om det er viktig å huske, så var det andre ord som presset seg ut av meg denne tåkefulle oktoberdagen.

Og kanskje blir jeg aldri ferdig med å være åpen, selv om jeg fortsatt holder mye skjult. Såpass kan jeg si. Jeg deler en del, men det er fortsatt mye usagt. Og en del vil nok også forbli nettopp det. Usagt. Jeg tar det med meg i grava.

Sjur Vaage, 11. oktober 2018