Jeg er så vant til å føle meg stygg, keitete, merkelig, rar, annerledes (både på en negativ og en positiv måte) osv, at jeg knapt tenker over det, bortsett fra når folk gir meg et kompliment eller lignende. Jeg takker, selvfølgelig, fordi det er hyggelig at de sier det, men jeg får meg ikke til å tro på dem.
Selvbildet mitt og selvfølelsen min har ligget brakk i så mange år nå, og jeg vet ikke hva som skal til for å fikse det. Det har ikke hjulpet med terapi, og det hjelper meg ikke å stå og prate til meg selv i speilet. Jeg har prøvd. Hver dag i seks måneder. Jeg følte meg bare tåpelig. Jeg klarte ikke å tro på meg selv.
I mine øyne er jeg en stygg, teit, merkelig, overvektig, upassende fyr som ikke er flink eller god nok til noe. Det er bare sånn det er, og det har vært sånn siden nittitallet.
Du kan kalle meg flink, snill, søt, kjekk, fin, pedagogisk, tålmodig, morsom, eller andre positive ting, men du kan ikke få meg til å tro at det du sier stemmer om meg.
Det hjelper ikke at jeg store deler av barndommen og ungdommen ble kalt stygg, og blant annet ble mobbet for utseendet mitt. Jenter jeg likte sa æsj om meg og slike ting. Det bryter deg ned. Noe så inn i hampen. Og selv om jeg nå er blitt langt mer tykkhudet, betyr det ikke at ting har blitt enklere. Tvert imot. Det er like jævlig som (tilsynelatende) voksen som da jeg var liten.
Er det egentlig så viktig å føle seg vel med eget utseende? Leder ikke den veien raskt til å bli høy på pæra og en snørrhoven blei? Jeg liker ikke tanken på å skulle tro at jeg er noe. Sånn sett passer janteloven meg bra. Jeg kan tro at andre er noe, da, men ikke meg selv. Vennene mine og familien min er langt bedre enn meg. Jeg er den grimme elling, til tross for at jeg er helt sikker på at jeg tilhører den familien jeg gjør og ikke en annen. Jeg kan føle meg som en bytting, men jeg er neppe noen. Ikke som i eventyrene, i alle fall. Jeg er altfor sedat for det.
Men kanskje jeg ikke er en rampete trollunge sånn fysisk sett. Kanskje er det mer psykisk? Jeg vet jeg kan være manipulerende. Det går ofte lekende lett, til den grad at jeg må stoppe opp og tenke over det. Jeg har aldri brukt det til å oppnå noe, men jeg vet at jeg kunne. I teorien. Om det fungerer i praksis, aner jeg ikke. Og jeg ville neppe følt meg vel med meg selv. For jeg vil jo egentlig bare være snill, og snille folk manipulerer ikke. Vel, ikke med vondt i minne uansett. For man kan jo manipulere noen med gode hensikter også. Men jeg tror jeg fortsatt ville følt meg råtten.
Det vet jeg jeg er flink til. Å føle meg råtten, altså. Det kommer sammen med den dårlige samvittigheten som alltid er der. Skyldfølelsen. Som igjen henger sammen med at jeg ikke er bra nok. Jeg passer ikke sammen med det kravet om å ta ut fem uker ferie i løpet av ett år. Jeg får dårlig samvittighet når jeg ikke jobber. Og etter at jeg kjørte opp for bil sommeren 2016, har jeg knapt drukket, for tenk om noe skjer, og jeg er den eneste som kan kjøre? Da er jeg nødt til å være edru, da. Kjøre i fylla er ikke en tanke jeg tenker, engang. Ei heller å bryte fartsgrensen.
Og det er enkelt å holde seg edru, selv når jeg gjerne skulle ha drukket. Det er bare å holde seg hjemme. Med min manglende «object permanence», går alkoholen i vitrineskapet og i kjøleskapet i glemmeboka. Til den grad at jeg garantert har to flasker rødvinseddik nå. Og de eldste vodkaflaskene er neppe på 38 % lenger. Og siden jeg er edru, orker jeg ikke å forholde meg til fulle mennesker, så jeg går ikke ut på byen (vel, jeg går generelt ikke ut i frykt for å møte gamle mobbere og andre som ikke vil meg vel, samt at jeg har sosial fobi og blir veldig sliten av å møte folk), drar ikke på fest, på festivaler, eller konserter. Og jeg møter ikke folk.
Det er nemlig mye lettere å unngå å bli såret eller utsatt for mobbing så fremt man bare holder seg i ro. Hjemme. Og ikke gjør for mye utav seg på nettet, bortsett fra en petit i ny og ne (eller nesten hver uke i et halvt år) og et og annet utbrudd på Facebook og Twitter.
Men det gjør jo ikke ting noe enklere heller. I alle fall ikke om jeg skal tro på foreldrene mine og behandlerne hos kommunens lavterskeltilbud for psykisk helse. De mener jeg har godt av å møte folk. Kanskje for depresjonen, og jeg merker jo mye på ensomheten, men den går ikke bort eller blir bedre av å møte kolleger eller folk på butikken. Eller familien. Og jeg blir like sliten etter å ha vært sosial. Depresjonen er kanskje kronisk tilstedeværende, men angsten og introvertheten og det som gjør meg nevrodivergent, er mye sterkere. Derfor er jeg glad for at jeg kan være på hjemmekontoret. Med mine vaner. Og ingen som forstyrrer (vel, det er en løgn, folk har for vane å ringe meg og forvente at jeg svarer, det er veldig slitsomt).
Men ikke alle mennesker sliter meg ut. Et fåtall gir meg energi og jeg kan henge med dem en hel helg uten å måtte ta for mange pauser. Jeg ønsker å finne flere sånne, men jeg har ikke møtt noen nye av den typen siden 2008, og de nyeste har jeg helt mistet kontakten med. Og det er synd, men kanskje passet vi ikke sammen. Av de gamle har jeg innsett at noen av dem har helt forskjellige verdier og væremåter enn meg, og selv om de gir meg energi, har jeg ikke noe videre ønske å være med dem. Så viktig er det ikke med folk rundt meg. Så lenge jeg har noen jeg kan sende en melding til og få svar i løpet av et par dager.
Men bedrer det selvbildet eller selvfølelsen å isolere seg? Ikke utsette seg for potensielle vonde ord. Eventuelt kompliment jeg ikke klarer å tro på selv. Jeg har ikke noe svar.
