Kan vi få et ordentlig tema i Norge for Verdensdagen for psykisk helse? “Løft blikket”. Hva faen er det? Enda et tema som føyer seg inn i rekken av intetsigende tema som de har hatt de siste årene. “Livet under og etter en pandemi”, “Gi tid”, “Spør mer” …
Hva skjer, Mental Helse? Hvorfor gir dere oss svada år etter år, sånn i motsetning til hva de får til utenfor Norge?
FN har “Make mental health and wellbeing for all a global priority” i år. Den liker jeg. Det sier noe om hva de ønsker. Om alt dere ønsker er at folk skal løfte blikket, så er ikke det noe som gjør noe særlig.
Dere kan oppfordre til at folket skal løfte blikket, spørre, og gi tid så mye dere ønsker, men det hjelper ikke all den tid folk ikke gjør det. Jeg sliter. Folk vet det. Jeg skriver om det til stadighet i avisa og i sosiale medier. Jeg har slitt i mange år om man skal tro diktene jeg har lirt av meg siden 2003 (og det jeg sier og skriver). Likevel er de eneste gangene folk spør er når de spør hvordan det går og jeg gir dem alternativene “Det ærlige eller det enkle svaret?”. Det skjer ikke ofte. Sånn bortsett fra i terapi, men muntlig er det langt vanskeligere å formulere seg. Gi meg et tastatur eller penn og papir og jeg kan skrive en roman om hvordan det går og hvordan jeg har det, egentlig.
Men å uttrykke seg skriftlig teller visst ikke. Da blir det bare enda en tekst i mengden. Mengden av tekster fra folk som sliter om at de sliter. Tekster som forsvinner fordi vi er så mange som har problemer som vi gjerne skulle hatt ordentlig hjelp til.
Det er ikke bare Mental Helses feil at vi ikke får ordentlig hjelp. Man skulle tro det var en villet politikk fra regjering etter regjering. Jeg kan ikke si jeg har merket noe til at køene har blitt kortere for å få hjelp. Og når man titt og ofte hører utsagn som “For syk for psykiatrien” så kan man lure på hva de holder på med.
Hva er viktigst, kjære politikere? At innbyggerne får den hjelpen de trenger, eller at dere sparer noen flere kroner i budsjettet som kan gå til mer veiutbygging/rasering av natur/skattelette for rikinger/”vanlige folk”?
Jeg vil si det første, men jeg er ikke sikker på om dere er enige med meg. Uavhengig av hvilke parti som styrer blir det ikke bedre, bare verre.
Men tilbake til temaet. Løft blikket. Greit, jeg skal løfte blikket. Jeg ser en blå vegg. Bokstavelig talt. Jeg har malt veggene mine blå. Jeg ser knapt folk, bortsett fra familien og butikkpersonalet. Folk renner ikke akkurat ned dørene mine. Og det er i og for seg greit, jeg er introvert må vite, men en melding i ny og ne for å høre om jeg lever hadde jo vært greit. Jeg tror ikke alle har like ræva “object permanence” som det jeg har.
Og jeg er neppe den eneste som sliter som i all hovedsak sitter hjemme og ikke ser folk. Da hjelper det ikke så mye at alle andre løfter blikket. Man burde heller fortsette å se ned mot bakken. Da kan man se de som sliter. Det være seg tiggere og uteliggere, eller folk som har fått et illebefinnende eller sitter ved en butikkinngang i finstasen og skjelver som et aspeløv med et kraftig angstanfall. Da kan man stoppe og spørre om det går bra, og om de trenger hjelp. Ta seg tid.
Der har vi det. Om dere skal fortsette med små, korte sitat som like gjerne kunne gjort seg på stueveggen til en A4-familie fra Skeidar, kan dere få “Ta deg tid” fra meg. Men jeg håper ikke jeg ser det som tema for 2023 …