Klokka er fire, i huet kverner tanker om ensomhet og depresjon, og jeg har mest lyst til å stå opp og blande meg en drink eller ti. Ikke dra på jobb. Ikke snakke med noen. Bare drikke og høre på musikk.

Deppa? Kanskje. Ensom? Jeg har venner og familie, men hva hjelper det?

Jeg har venner og familie. Det er gøy å være rundt dem når jeg er det, men det fjerner aldri helt følelsen av ensomhet. Selv når det blir for mye folk og jeg må trekke meg tilbake (eller kanskje spesielt da?)

Jeg har jobb og hyggelige kolleger, noen jeg føler jeg kan snakke med om hva enn det skal være. Det har ingenting å si.

Jeg har egen kåk og kan underholde meg selv på alle slags måter. Brettspill, videospill, PC-spill, kortspill, kabal, puslespill, kryssord, bøker, TV-serier, film, kryssord, oppussing, interiørdesign (hah!), og hva enn det skal være.

Jeg har penger og bil og kan i teorien kjøre hvor hen jeg vil (selv om jeg som oftest blir stoppet av angsten så fort hastigheten nærmer seg 60 km/t eller det er antydninger til tunneler og rasutsatte områder).

Ingenting av dette betyr noe. Ikke når jeg ligger der i mørket, og ensomheten kryper inntil meg, som en iskald (i alle betydninger) og forsmådd kjæreste. Da hjelper det ikke at jeg har hatt det aldri så gøy med gode venner tidligere på kvelden. At jeg har fått høre at jeg er kjekk fra ei fremmed dame. At søsknene mine sier de er glade i meg. At katten ligger på bena mine og maler fornøyd.

Der og da er alt som et sort hull. Alt suges inn og ned. Meg selv og den lille selvtilliten jeg har klart å bygge opp siden forrige besøk i hullet først og fremst. Alle positive tanker. Selvmedlidenheten som kanskje rekker å dukke opp, forsvinner sammen med meg ned i den mørke spiralen. Åleglatte vegger. Om man prøver å komme seg opp igjen, sklir man bare ned. Og er du i et hull er det ganske molbo å tro at man skal kunne grave seg opp og ut.

Så du ligger der i mørket, huet kverner, tankene spinner, og stille tårer triller sakte ned og gjør putevaret gjennomvått.