De trønderske genene mine (og pyromantikeren i meg) synes det er dårlig at jeg ikke skal brenne bål i dag.

Nå skal det sies at jeg ikke har brent et pinsebål på 15–20 år, men det føles likevel feil at jeg ikke skal bygge et SCHWÆRT jævla bål på en parkeringsplass og danse rundt det i bare undiken.

At jeg ikke skal hoppe rundt, over, og gjennom bålet som ei anna prepubertal geit, at jeg ikke skal legge perfekte steiner pakket inn i aluminiumsfolie inn i bålet før vi tenner det.

At vi ikke skal konkurrere rundt om hvem sitt bål som brenner lengst eller hvem som trenger hjelp av brannvesenet for å slukke det.

At jeg ikke skal sitte og se på naboene bli fullere og fullere på hjemmebrenten sin, eller lage en fantastifull punch som et alternativ (slapp av, den var langt unna alkoholfri, jeg var jo 14 på bøgda, tross alt, det var store mengder legesprit (spiritus fortis) og champagne oppi).

At jeg ikke skal hjelpe møkkingse naboer hjem tidlig på morgenkvisten efter at de har lært meg å rulle røyk. Folk som har falt ned en skråning da de skulle mige og stinker piss, fyll, og tobakk. Og som ikke tør å gå inn for å møte kona si så de legger seg i garasjen i stedet.

At jeg aldri mer skal stjele ved fra Sildakongen, eller gå rundt i nabolagene og be folk spare på alt treverk, juletrær, og annet brennbart frem til neste pinse, og så samle alt til nevnte SCHWÆRE bål. Eller tømme innholdet i papirdunker på, bare for å se flammende papirbiter fly opp i været.

…

Alt jeg har nå er tilbudet om å grille pølser i fjæra.
Det er ikke det samme, og det kan aldri bli det samme.

På samme måte som jeg ikke vil føle meg tilpass om jeg går på en bonfæst eller plattdans nå i en alder av 37,5, vil jeg ikke få tilbake det samme ved å tenne et SCHWÆRT bål i dag.

Akk. Grønn var min barndoms salat, nå er den brun og råtten.