Jeg har kommet litt lenger siden i fjor. Mye takket være mennesker. Både med lignende livserfaringer og problemer som meg selv, og uten. Selv einstøinger trenger folk rundt seg en gang iblant. Mer enn bare kolleger og nærmeste familie. Og venner man ikke ser så ofte, men som er der når man virkelig trenger det.

Visse mennesker er jeg veldig glad jeg har rundt meg. Jeg hadde ikke kommet dit hvor jeg er uten dem, og jeg er evig takknemlig for å ha dem i livet mitt.

Men jeg vet fortsatt at jeg sliter. Jeg vet når det blir for mye, og jeg vet hva som skjer når jeg får «overdose» mennesker. Jeg vet også at jeg burde ta tak. Finne en psykolog eller psykiater eller et eller annet å snakke med om dette. Få hjelp. Finne noe som kan hjelpe meg med akkurat angsten min. Og alt det andre.

Selv med jobb går dagene i ett. Jeg står opp, prøver å finne motivasjon til å gå på jobb, går på jobb, kommer hjem fra jobb, prøver å finne noe å gjøre for å holde meg opptatt til leggetid, legger meg, bruker lang tid på å sovne, repeat.

Bare avbrutt av helger hvor jeg prøver å være alene for å lade batteriene, men alltid ender opp med at noen ber meg gjøre noe for dem, og jeg har ikke samvittighet til å si nei. Selv om jeg absolutt burde si nei oftere nettopp for å hvile.

Men visse ting kan man ikke si nei til. Uansett hvor sliten man vet man blir, både der og da, og etterpå. Sånn er livet for introverte. De av oss som lader ut blant mennesker og lader opp alene. Det er vel en «muskel» man kan trene opp, men jeg tror ikke man kan bli bedre akkurat. Man blir aldri helt ekstrovert om man er introvert, og vice versa.

En sjelden gang klarer jeg ikke jobb. Selv om jeg har hatt det tilsynelatende rolig på forhand. Jeg kan våkne og ikke føle det. Og så, blir jeg sikker. Jeg klarer ikke jobb. Jeg klarer ikke mennesker. Jeg klarer ikke maset og jaget som er i redaksjonslokalene. Jeg klarer ikke mennesker med mye energi. Jeg klarer ikke mennesker som bare vil meg vel. Jeg klarer ikke noe annet enn å sitte eller ligge i mørket i flere timer, før jeg sakte, men sikkert beveger meg ut av soverommet. Og så inn på neste rom, ofte en bod hvor jeg har en stol og lite annet. All lyd avskrudd på telefonen. Ikke musikk. Ikke bøker. Ikke noe annet enn meg selv på en stol i en bod jeg har låst innenfra, i fall folk mot alle odds skulle bryte seg inn for å finne ut at jeg ikke har tatt livet av meg eller sover meg gjennom ringeklokkevoldtekt, dørjuling, og skremmende mange tapte anrop.

Man kan bli redd av mindre, og når det skjer, blir jeg livredd. Alt forverres. Jeg kommer meg verken inn eller ut. Folk mener vel, men selv om jeg forklarer det, tror jeg ikke de forstår hvordan det er.

Jeg er redd for hva som skjer om jeg skulle tøye strikken for langt. Om jeg skulle komme på jobb når jeg har det som verst. Jeg er innesluttet og klarer ikke kommunisere vel med andre, langt mindre konsentrere meg om arbeid. Jeg hadde bare sittet på en stol i min egen verden, og det kan jeg like gjerne gjøre hjemme. Avskrudd. 404, deskjournalist ikke funnet.

Det kan føre til utbrenthet-symptomer, eller verre. Det kan føre til at jeg ikke kommer meg på jobb igjen. På lenge. Eller at jeg ødelegger alt jeg har klart å bygge opp av sosialt liv og kollegiale vennskap. Jeg er redd for at det skal skje om jeg tøyer strikken for langt.

Noen ganger finner jeg meg selv stående foran kjøleskapet og se inn på all alkoholen jeg har lagra der. Alkohol jeg sjelden drikker, fordi jeg ikke lenger har noe særlig glede av det. Jo da, det er fortsatt godt med en kald pils en varm sommerdag eller når man kommer hjem fra jobb, men i motsetning til da jeg var student, blir det ikke lenger til at jeg åpner en pils, en flaske cava, eller lager meg en drink hver gang jeg føler for det. Det blir mer sånn «Meh, orker ikke». Men det frister. Selv klokken halv åtte om morgenen, før jobb. Det har blitt enda mindre drikking etter at jeg fikk lappen, for kanskje skal jeg kjøre et sted. Nå bor jeg i gåavstand til det meste og trenger ikke tenke på bilen lenger, men likevel. Kanskje skal jeg kjøre et sted, jeg må være edru.

Jeg reiser ikke bort når jeg først har ferie, jeg blir hjemme i et håp om å få hvile, men det blir jo aldri, for det er visst fy-fy å hvile seg når man har fri. Da er det så mange andre prosjekt. Jeg eier egen bolig. Jeg brukte fra november til august på å pusse opp, og det er fortsatt så veldig, veldig mye som gjenstår … Men det er små ting, som folk flest ikke ser, og som er lett å ignorere, helt til man legger seg. Da er de der. Da kommer tankene om alt man skulle ha tatt seg tid til, og da er det veldig lett å stå opp igjen for å gjøre noe med det, noe som resulterer i lite søvn.

Jeg kan ikke komme på sist jeg hadde en god natts søvn, eller sist jeg våknet uthvilt. Uansett hvor mye eller lite jeg sover. Om jeg så legger meg elleve og står opp syv, eller hva i all verden som er normalen for A4-mennesker. Det har ingenting å si om jeg har vært i aktivitet og fått opp pulsen den dagen eller ei. Eller den uka. Jeg merker ingen forskjell på å være ute og bli sliten eller å sitte foran PC-en eller på biblioteket mitt en hel dag. Ikke når det kommer til å få sove.

Men jeg har funnet enda en ting for selvmedisinering og terapi. I alle fall for å få ut litt frustrasjon. Etter at jeg flytta ut, har jeg begynt å bake brød. Det er billigere enn å kjøpe brød, og det er veldig effektivt (og skånsomt mot knokene og armene) å gi en deig juling (også kjent som knaing og elting, eller i mitt tilfelle, draing, vrenging, og denging) fremfor å ta med seg balltreet ut i skogen for å denge løs på gamle gran- og furutrær, eller å stange huet og/eller slå knokene i veggen.

Det samme når jeg vasker opp. Bare fylle kummen med skåldende varmt vann og kjøre hendene nedi, banne og skrike litt, før jeg flytter de over i den andre kummen med langt kjøligere vann. Det er vel noe såpe der, også, men jeg regner med de fleste av dere som eventuelt leser dette vet hvordan dere vasker opp, og hvis ikke, hva i all verden gjør dere med dere selv? Ikke alt kan gå i oppvaskmaskina!

Men selv hvor mye terapi jeg utsetter meg for i hjemmet, og selvmedisinering jeg gjør med musikk og bøker, hjelper det ikke i lengden. Jeg må ta tak. Jeg må klatre over dørstokkmila og få hjelp. Uansett hvor skummelt det er.

Skummelt å møte en ny psykolog. Skummelt med venterom. For ikke å snakke om bussen, for jeg tror jeg må inn til byen, jeg vet ikke om jeg har helt troen på å finne hjelp i Orkdal.

Kanskje burde jeg bare samle opp det jeg har skrevet om egen psyke siden 2018 i et langt brev og sende det til samtlige psykologer i Trøndelag og se hvor jeg får napp … «Jakten på kjærligheten» møter psykisk helse, der har du et program jeg kanskje ville ha vurdert å se på. Muligens. Men jeg kunne ha deltatt.

Sjur Vaage