Igjen er det verdensdagen for psykisk helse, og igjen føler jeg at jeg burde skrive noe.
Men hva?
Ting har ikke akkurat endra seg så mye, sånn bortsett fra at takket være hjemmekontor har jeg ikke hatt et angstanfall på veldig lenge. Istedenfor et gjennomsnitt på tre i uka de årene jeg måtte gå på jobb og forholde meg til kolleger som maser, bråker, kjefter, bruker «nordlending-stemmen» (sint, kjefter, smeller, banner), avbryter, bare vil snakke litt (tror ikke det er det samme for meg som når menn forstyrrer damer som sitter med hodetelefoner/ørepropper og leser eller noe, men så igjen, kanskje likevel, for jeg sitter også med hodetelefoner og vil ikke snakke i det hele tatt), klager (misforstå meg rett, jeg klager selv, mye, det er sånn jeg kommer meg gjennom en oppgave, selv de jeg har valgt og liker å gjøre), og alle andre småting som gjør at jeg mister konsentrasjonen og blir rykket ut av det jeg holder på med.
Når jeg først mister konsentrasjonen om jobben/oppgaven foran meg, blir det lettere å bli var på det rundt meg og jeg blir veldig sånn «Ooh, shiny!». Som når noen ber meg om hjelp til noe jeg har hjulpet dem med tusen ganger (satt litt på spissen, er sikkert ikke mer enn rundt 800 ganger) før. Som å trykke PrintSc på tastaturet, åpne MSPaint og trykke ctrl v, etterfulgt av ctrl s. Eller finne igjen fila de nettopp har lagret, fordi de trykka enter uten å sjekke hvor ting lagrer seg. Eller de vet hvor det lagret seg, men husker ikke hva de kalte fila og desktop er et sammensurium av notater, bilder, snarveier, og mapper. Eller de sletter aldri e-post eller rydder på PC-en og plutselig har de 99 KB igjen på C og alt går til helvete. Teknisk orakel, kanskje, men jeg vil bare skrive og jobbe i fred med musikk på øra. Slik at jeg klarer å slappe av og holde ut det å være i et åpent kontorlandskap fem dager i uka, og kan la være å dø i en krok når jeg kommer hjem, for trett til å tenke på familie, venner, lage mat, holde kåken nogenlunde hygienisk og så videre.
Ikke har jeg blitt utsatt for så mye hest eller hund heller (på godt og vondt, jeg savner Link!), eller andre dyr som ikke er katt, kråke, eller skjære, og som trigger angstreseptorene mine. Hurra for fobier mot alt som rører på seg rundt seg, yay. :):
Psykologen min, kompiser som vet hvordan jeg har det, og legene mine vil kanskje argumentere for at det er godt med jevnlig eksponering for å bli bedre, men jeg tror ikke det fungerer sånn. Hvor bra er det at jeg må forlate kontoret og enten henge med en venn (det går ikke lenger, hu har fått kontor på Heimdal i stedet for to etasjer under meg) eller gå en lengre tur (ikke nødvendigvis i frisk luft, kan vandre rundt i de tomme delene av bygget også) til blodpumpa slutter å true med å rive seg ut av beinfengselet sitt, og jeg atter en gang kan gå inn dørene og opp trappa og sette meg på plass og jobbe videre. Forstyrrer arbeidsdagen med en time eller to fort det der.
Jeg vil ikke si den eksponeringa der har vært bra for meg. Da tar jeg meg heller en tur på butikken – uten støykansellerende hodetelefoner. Ikke midt i rushet selvfølgelig, jeg er ikke suicidal lenger, men noen timer før stengetid. Det er nok av lyd og ting (som folk) å bli eksponert for likevel. Og så kan jeg gå i den betjente kassen (selv om den selvbetjente ofte er enklere), si hallo til kassapersonalet, takke ja til pose, takke nei til kvittering, og så si adjø eller ha en fin helg eller noe til dem, og få nok fremmedfolk i livet for den uka der. Trenger jeg noe ekstra, prøver jeg å stikke innom niesa om hu fortsatt er våken, hu kan være ganske høylytt av seg og jeg merker jeg blir sliten, men samtidig er det så fint å ha fått en liten person jeg etter hvert kan overøse med kunnskap og unyttig fakta og lese for og stikke til nybakte kjeks og sånne ting, kanskje en saftis fra nederst i den innerste fryseren, en sånn som har ligget der i noen år.
Men jeg skriver meg bort. Dette skulle jo handle om mental helse. Min mentale helse. Eller skriver jeg meg egentlig bort?
Vi skriver oktober 2021, samfunnet har nettopp åpnet igjen, jeg mener det er for tidlig, og slites mellom fortsatt å bruke munnbind, og det at jeg misliker at folk glor på meg fordi jeg er den eneste i kommunen med det. Litt som å bruke refleks når man er ung og dum/fjortis. Holde avstand og sprite seg er ikke noe problem, jeg har handsprit i veska og hjemme på stuebordet, i fall besøk.
Tirsdag skal jeg møte psykologen min for første gang på veldig lenge, jeg gruer meg. Det har vært fint med en telefonsamtale nå og da. Passet perfekt. Å se folk igjen er jeg mer skeptisk til, selv om de fleste er fullvaksinerte, meg selv inkludert, men hvor godt hjelper vaksinene på nye mutasjoner? Hmm … Skeptisk.
Angsten er holdt i sjakk ved ikke å eksponere meg selv for det som trigger den.
Det andre? Vel … Depresjonen går jo aldri bort, og jeg har følt mye på den fordi jeg ikke har fått sett de folka som gir meg en boost når jeg er med dem. Vel, jeg har sett to typ jevnlig, men hovedboostene mine har jeg ikke sett på altfor lenge. Det er fortsatt altfor få mennesker i livet mitt som gir meg energi, kontra de som stjeler den, men som jeg likevel føler jeg må være med fordi jeg er glad i dem og liker å være sammen med dem, uansett hvor sliten jeg blir av det.
Jeg kunne tenkt meg å finne noen nye «boostere», men det har alltid vært vanskelig, og jeg ser ikke for meg at det blir noe lettere nå som jeg straks fyller femogtredve. Det er jo så forskjellig det der. Man må bruke litt tid med folk før man finner ut om de gir eller tar. Som oftest tar de uten å gi noe igjen. Og hvordan går man i det hele tatt frem for å finne nye folk i livet sitt? Jeg synes det var kjempevanskelig å få venner da jeg var liten, men nå er det enda verre.
Den sosiale angsten hjelper ikke, dørstokkmila er høyere enn Mount Everest, og jeg er en svært usikker person som alltid tror at jeg plager folk ved å ta kontakt. «Åh nei, nå skriver han til meg igjen? Kan han ikke bare ta et hint?» Nei, jeg kan ikke det. Jeg forstår ikke hint. Det er like gresk for meg som emoji-er og animerte .GIF-er. Jeg tar ikke hint, jeg forstår ikke greia med å gå rundt grøten, jeg klarer ikke lese rom, ansikt, eller kroppsholdninger, og sliter tidvis fælt med å oppfatte hvordan andre har det (samtidig er jeg visst særdeles empatisk når jeg først plukker opp noe). Jeg vet hvorfor det er sånn, og at det ikke kan fikses, og uansett hvor mange ganger jeg skriver det, går det visst ikke inn hos folk. Jeg er fortsatt ensom. Selv med masse familie i livet mitt. Og psykolog. Noen venner. Og noen kolleger som insisterer på å ringe meg selv om telefonsvareren min oppfordrer dem til å slutte med det der og heller tekste meg. For den følelsen går ikke bort. Samme hva. Og jeg har hatt den i så mange år. I over 30 år, kanskje hele livet, jeg husker ikke de første årene mine så godt, bare glimtvis.
Depresjon, apati, ensomhet, mange forskjellige angstlidelser, kraftig usikkerhet, lav selvtillit og selvfølelse. Ikke det beste utgangspunktet for å skape nye vennskap. Selv ikke på mitt hovedmedium, Twitter, er jeg komfortabel med å skrive til folk. Fordi usikker på om folk egentlig vil ha meg i livet sitt. Og jeg er selvfølgelig også så tett og skada at jeg ikke klarer helt å tro på folk når de sier/skriver at «joda, selvfølgelig vil vi ha deg i livene våre». Hørt det før, blitt såra når jeg har funnet ut at det ikke stemte. Litt for mange ganger.
Hva vil jeg oppnå med å skrive denne muren med tekst? Jeg vet ikke. Ventilere litt kanskje. Det er jo ikke sånn at de som styrer landet er særlig interessert i å hjelpe de av oss som sliter, om det så er lite eller mye. Ikke så lenge det er relatert til mental helse (eller syn eller tenner). Ikke egentlig. De tjener for godt på at vi fucka fortsetter å være fucka og ender opp med å gjøre desperate handlinger. Hva de tjener er jeg ikke sikker på, men det må jo være en årsak til at de ignorerer oss og lager rare, ubrukelige tema for 10. oktober hvert år. Tema som sikkert passer fint inn i verdensbildet deres, men som vi som sitter midt oppi det ruller kraftig med øya over og bare ønsker at noen skal se oss og gi oss den hjelpen vi trenger.
«Livet under og etter en pandemi». Jo takk. Sikkert nyttig for noen, men jeg vil heller at parolen skal være «Hjelp til alle som trenger det, uansett hva de sliter med. Nå! Og helst i går.». Og for de som tror det bedrer seg med regjeringsskifte? Jommen sa jeg smør, det var ikke bedre i den forrige rødgrønne regjeringa heller.
Hei, jeg er Sjur, og jeg trenger hjelp. Til mye. Men siden jeg vet jeg per definisjon ikke kan bli bedre, så i det minste til å komme meg gjennom hverdagen uten å kle av meg og kaste meg i elva når det bikker februar, eller i trøndersk sjø i mars, eller henge meg, eller kullosforgiftning, eller andre ting jeg kan gjøre. Ikke piller eller noe sånt da, jeg har med vilje ikke noe i huset jeg kan ta en overdose på. Ikke har jeg tilgang på skytevåpen heller. Også det med vilje. Jeg har ikke vært suicidal på veldig mange år og er det ikke nå heller, men samtidig vet jeg at jeg fort kan bikke over igjen. Det er der alltid. Som depresjonen. Angsten. Ensomheten.
