Nattens hendelser i Oslo er hvorfor vi trenger Pride. Det var et angrep rettet mot skeive, mot de som støtter dem, og de som ville markere/feire Pride.

Det er hvorfor vi fortsatt kjemper. Det er hvorfor det aldri blir nok kjærlighet. Det er hvorfor vi skal huske at selv om én person gjorde det han gjorde, skal vi ikke dra alle over en kam. De fleste møter tross alt Pride med kjærlighet (uavhengig av hva kommentarfeltbeboerne og ymse grumsete kronikker i media kan få en til å tro).

For 10 år og 11 måneder siden satt jeg oppe hele eftermidnatten og morgenen for å finne ut hva og hvorfor, og for å være sikker på at den ene personen jeg kjente var i live.
Jeg håpte da at jeg aldri mer skulle trenge å gjøre det igjen.

I natt satt jeg oppe og sendte meldinger og snaper til venner og kjente, til TikTok-ere og folk jeg følger på insta. Skeive og ikke-skeive. For å forvisse meg om at de var trygge. Noen svarte med én gang, andre ikke før i morges, andre har fortsatt ikke svart, men jeg håper og tror at det bare er fordi de ikke har sjekket mobiltelefonen/respektive sosiale medier.

I natt leste jeg nok en gang alt jeg kom over. Jeg er streit (antar jeg) og 50 mil unna begivenhetene. Likevel føler jeg meg ikke trygg. Dette var ikke bare et angrep på Pride og de skeive, men på alle minoriteter. For Pride er mer enn LGBTQIA+. Pride er kjærlighet. Pride er livet. Pride handler ikke bare om å få elske den man vil, men å få elske seg selv som den man er. Sånn sett går det en rød tråd til mange minoritetsidentiteter.

Så kan man begynne å tenke skyld og fordeling av det. Vedkommende er av iransk avstamning, men har bodd i Norge siden han var barn og har norsk statsborgerskap. Han er med andre ord norsk. Man skal ikke begynne å blande rasisme inn i dette. Dette var hat og terror, av én mann. Dette er et problem i Norge, uavhengig av hvem man er og hvor man kommer fra.

Og media er ikke det minste bedre, det har vi sett så mye denne måneden når alt grumset får stå frem i beste sendetid på debatter og i kronikker. Anti-trans, anti-pride, anti-lgbtqia+. Klikk har blitt viktigere enn folks sikkerhet og velvære. Dette er hva som skjer når man maser om å ta debatten om Pride.

En bekjent i Bergen skrev: “Det er ikke vanskelig å sette halen på grisen her, verken når det gjelder hvem som setter hva på trykk, redaksjonelle vinklinger, og reaksjonære politikere – men jeg tviler på at det finnes en eneste medieredaksjon som har ryggrad nok til å break ranks og faktisk gjøre det.” Jeg vet ikke om min egen avis er villig til å gjøre det, og det gjør at jeg skammer meg litt. For jeg er også en del av media, med mine ukentlige petiter i kronikklengde. Hva har jeg gjort for å bedre folks forhold til skeive?

Ei i Oslo skrev “Pride 2022 e å flykte far et utested i Norges hovedstad fordi det har vært skyting på den skeive baren London. Pride 2022 e at dine skeive venna ber dæ tørke bort sminke og anna pride-glitter som du har på ansiktet for det kan gjør dæ til en target”. Det gjør meg trist. Vi liker å rakke ned på USA og andre u-land for hvordan de oppfører seg og mener at våpenrettigheter er viktigere enn kvinners rettigheter, hvor barn blir skutt ukentlig, og hvor politiet langt på vei har gått fra å være de trygge til å være fienden som gjør hva de vil uten særlige konsekvenser. Men er vi egentlig noe bedre selv? Hvor mange rettigheter har vi fjernet eller prøvd å fjerne? Hvor viktig er det med skattelette til de som har mest kontra at folk skal få føle seg trygge og kjenne at de er en del av samfunnet? Vi har abortnemnder og -lover i Norge også. Vi har et bedre forhold til våpen, men det stopper altså ikke en nordmann fra å ta med seg en bag med to skytevåpen og gå bort til skeive utesteder i Oslo og begynne å skyte mot de som er der og koser seg og feirer kjærligheten.

For Pride har ikke blitt for mye. Pride har ikke gått for langt. Det er ingen uforsonelig tone, og hvilken debatt er det egentlig vi skal tørre å ta? Jeg vil ikke ha en debatt om Pride. Vi trenger Pride. Ferdig snakka.