Jeg er systematisk ensom. Selv om jeg ofte også ikke har overskudd til å møte folk, handler det om så mye mer enn bare det å møte folk. For jeg har venner og familie. Jeg har kontakt med dem og møter dem med (u)jevne mellomrom. Jeg deltar på fleff. Men likevel kjenner jeg på ensomheten.

Den kan komme på veien hjem efter å være helt utslitt med en god følelse i kroppen efter en hyggelig aften (gjerne når jeg begynner å bearbeide de siste timene og dustehjernen setter i gang med forsøket på å få meg til å tro at jeg er hatet og uønsket), eller være der mens jeg har det moro med folk.

Den har vært der så lenge jeg kan huske. Før mobbinga starta. Med venner jeg stolte på. I forhold. Alltid.

For min del tror jeg det handler om å være nevroatypisk. At jeg ikke har møtt noen som meg. Familie og venner er nevrotypiske. Jeg har alltid vært den som skiller seg ut. Et romvesen.

Da jeg var liten og hadde lært å lese, leste jeg på en melkekartong «homogenisert» og lurte på hva det betød, og fikk vite hva homo og hetero var i den sammenhengen. Jeg hadde hørt om homo sapiens allerede og proklamerte at jeg var hetero sapiens. Ulik alle andre.

Selv nå, voksen, og med en forståelse av hva homo sapiens betyr, hender det fortsatt at jeg tenker på meg selv som hetero sapiens (selv om jeg ikke er streit), fordi jeg fortsatt ikke har møtt noen som er som meg. Noen jeg ikke føler meg ensom sammen med. Noen som gir istedenfor tar.

Og det kan være ganske vondt. Samtidig er jeg viss på hva det er. Hvorfor det er slik. At det sannsynligvis alltid vil være sånn, for mennesker er forskjellige. Ulike. Og selv blant nevroatypiske vil det være vanskelig å finne noen andre som er akkurat sånn som meg.

Og at det er forskjell på ensom og ensom. Ensom selv med omgangskrets og sikkerhetsnett. Ensom i forhold. En ensomhet som alltid er tilstedeværende. Uansett hva.