Til jul i fjor fikk jeg en kikkert jeg hadde ønsket meg. Utelukkende for å se på stjerner, men også for å kunne se fugler om jeg skulle gro den interessen i det jeg gikk inn i mitt siste år før 40. Det skjedde ikke, det er bare måker her. De er ikke så interessante. Og dette har vært et begredelig år for å se himmellegemer. Altfor mye overskyet. Altfor mye lysforurensing. Orkanger, ass. Skru tå lysan!

Men nå og da glimter det til, og selv om jeg ikke alltid orker å finne frem kikkerten og sette den opp på stativ, går jeg gjerne ut på platten og setter meg i en stol og glor, eller setter opp mobilen på en tripod og prøver å ta bilde av himmelen. Men som vanlig er det altfor mange skyer, altfor mye lysforurensing. Men en enda sjeldnere gang …

Som ettermidnatten lørdag femte september dette år, før skyene som gradvis dekket månen kom over huset og dekket resten av himmelen, da … Da gikk det an å sitte ute. Og sette opp kikkerten på en tripod, finne en hagestol, stille inn tripoden, og bare sitte der og glo. Så lenge man klarer. For hva skuet mine øyne blå? Jo, selveste gudespiseren fra gresk-romersk mytologi, Saturn, i egen person! Han spiste ingen guder eller planeter nå, men å få sett min favorittplanet etter måneder uten noe, og før det – bare Jupiter, Venus, og Mars – framifrå. Rett og slett.

Hvor mange måneder har det vært overskyet, regn, eller generelt for lyst til å se noe på himmelen? Altfor mange. Sommeren har vært begredelig på mange måter for en som nærmer seg 40 og har funnet igjen fascinasjonen for å se opp på himmelen som forsvant en gang i tenårene.

Og her sitter jeg, og ser Saturn. Jeg ser stjerner jeg ikke har sett før, stjerner jeg aldri har sett med det blotte øyet, til og med en satellitt farer forbi, og jeg blir sittende lenge, før det går opp for meg at denne ettermidnatten er det faktisk syv grader og ganske kaldt. Etter hvert så kaldt at det føles som om hendene setter seg fast på metallet tripoden er lavet av. Og så kaldt at det føles som jeg har stivnet helt i hagestolen.

Og jeg innser det. Dette blir nok 40-årskrisa mi. Jeg spurte på Bluesky her om dagen hva krisa skulle være, siden jeg ikke har noen interesse for motorsykkel, racer-sykkel, rulleskøyter, eller fluefiske. Og jeg fikk gudene skal vite veldig mange forskjellige og interessante forslag. De fleste uinteressante eller umulige å gjennomføre med min grad av mental uhelse og plassering på Orkanger, men jeg likte og takket hvert eneste et. Det være seg lage keramikk, skaffe seg trebåt, begynne å smi, male miniatyrer for Warhammer 40k, hjemmebrygging, sylting, lefsebaking, sy klær, få barn, flytte til Gamle Oslo, starte en sekt, og mye, mye annet. Men jeg kan jo faktisk bare oppgradere fra kikkert til teleskop.

Jeg kan allerede se det for meg. Jeg blåser 15 000 kroner på et teleskop, til tross for at jeg bor et sted med mye skyer og lysforurensing, for de få nettene i året med stjerneklart. Alt for å kunne se min kjære Saturn på enda nærmere hold. Og kanskje til og med en stjernetåke. Det hadde jo vært morsomt å se Hestehodetåken. Eller Andromedagalaksen. Selv om det jeg kanskje mest av alt vil se nærmere på, er den røde superkjempen Betelgeuse. Takk for den fascinasjonen som har vart hele livet, Carl Barks (jf. «Donald’s Big Imagination»). Og selvsagt, Månen. Selveste Luna. Alltid like fascinerende når jeg fanger henne i kikkerten og ser alle detaljene jeg ellers ikke ser.

Men ikke bare se på dem. Man kan jo kjøpe en mobiladapter og ta bilder i disse dager. Ikke ordentlig astrofotografering, selvsagt, det krever veldig mye mer, og jeg er absolutt ikke der (enda). Men det kunne vært morsomt. Både å se nærmere på nattehimmelen og å forevige det man ser. Skjønt, enn så lenge får det holde i massevis med å være våken om ettermidnettene og komme seg ut når det er stjerneklart. Uavhengig av temperatur, og bare glo. Så da vet dere hva dere har å gjøre neste aften eller ettermidnatt hvor det ikke er overskyet … kom dere ut!