De fleste ulykker skjer i hjemmet, sies det. Jeg er skeptisk til det utsagnet. Jeg føler langt flere ulykker skjer utenfor hjemmet. I hjemmet er man trygg, sånn bortsett fra om en meteoritt eller flymotor skulle falle fra oven og treffe akkurat kåken din. Men både legene mine og psykologen min har sagt at det er noe jeg ikke trenger eller burde stresse over og at det er usannsynlig at det vil skje. Akkurat som at jeg ikke vil bli truffet av safe, flygel, eller piano om jeg er ute og går på fortauet. Hmm. Skeptisk, best å holde seg hjemme. Ideelt sett i en bunker. Men tilbake til ulykkene.

Jeg har for eksempel fått langt flere hjernerystelser av å skli på isen ned bakkan på vei til jobb enn jeg noensinne har fått hjemme (0) eller inne (1). Den eneste gangen jeg har fått hjernerystelse innendørs, var da jeg falt ned en trapp på Hovde gård på Ørlandet fordi skoene mine var glatte efter å ha gått over et jorde fra kasernene. Det gav meg også en sunn respekt for trapper og en livslang angst, slik at om det ikke er rekkverk i trappen, setter jeg meg ned og aker på baken ned trinnene. Jeg tar ingen sjanser. Det minimerer også faren for at katten min, Nusse, skal imitere «Løvenes konge» og ung Simba som løper rundt under bena til elefantene, og jeg føler meg dobbelt opp trygg.

Kjæledyret kan også være en kilde til ulykker som skjer i hjemmet. For eksempel hvis de gjemmer seg i sengetøy som blir vasket, eller rett og slett i vaskemaskinen. Nusse elsker å ligge i vaskemaskinen. Det er et mørkt, lite krypinn hvor døren alltid står på gløtt for å hindre muggdannelse. Perfekt for en liten katt. Derfor trippelsjekker jeg alltid maskina før jeg setter på en vask. Og ikke bare for katt, men i tilfelle katten har gjort fra seg der inne. Det er likevel større fare for at det skjer noe med kjæledyret utenfor hjemmet, hvor det kan bli påkjørt, eller tatt av en ørn eller noe. Det er ikke mange år siden vi hørte om aggressiv ørn som tok hunder.

Noe annet som som oftest (men ikke alltid) skjer utenfor hjemmet, er trafikkulykker. Særlig om man er myk trafikant, da kan man fort bli meid ned av noen som surrer rundt i en bil eller lastebil eller buss eller gudene vet hva, bare du finner på å tenke på sykling eller elsparkesykling. Vikeplikt be damned. Blindsone er farlig og visse folk burde ikke hatt lappen for hva enn de kjører når de ikke klarer å holde oversikten over hva som befinner seg rundt dem til enhver tid. Jeg har ikke satt mine ben på en sykkel siden 2003, da jeg holdt på å bli meid ned av en buss, men det var mest fordi noen kappa bremsene mine mens jeg var på skolen, og jeg ikke merka det før jeg satte ned bakken fra pHollo og ned mot kiosken før det var for sent, og jeg så livet passere i revy mens skolebussene kom nærmere og nærmere. Har ikke følt for å sykle siden den gang.

Ikke har jeg følt for (el) sparkesykkel, heller. Det går fort, og det er jo ingen hjelmer å oppdrive til de som man kan leie. Eller annet verneutstyr. Det virker som en for stor risiko. Ikke for det, man kan også bli meid ned av en uoppmerksom person på sykkel, elsparkesykkel, ståhjuling eller lignende om man bare er ute og går også. De er ikke nødvendigvis bedre for oss gående enn bilister. Og det sier jeg som bilist selv. Nei, best å holde seg hjemme. Tryggest det. Færrest ulykker der.

En annen ting er bagasje. I det du setter den på bandet og lar den seile sin egen sjø på vei til flyet ditt, kan du ikke garantere at den kommer frem. Uansett hvor mange lapper du har klistra på. Den kan ende opp i Honduras eller Nepal, selv om flyplassen ikke har noen fly som går dit. Du kan aldri være sikker. Derfor liker jeg ikke å reise med fly. Vel, ikke bare derfor. Flyplasser er fulle av stress og gir meg angst herfira til Hel.

Akkurat som togstasjoner og busstasjoner. Men på tog og buss kan jeg stort sett beholde bagasjen. Vel, buss kan være litt shady om man må legge bagen i bagasjerommet under. Hvem vet om bussjåføren husker på deg når du skal av og skal ha med bagasjen din igjen. Men flyplasser er verst. Jeg har opplevd å få med meg feil bagasje hjem. Vel, det ble oppdaget på vei fra Værnes og før vi var kommet til Ranheim, så det ordna seg, men jeg tenker fortsatt på det, 25–30 år senere. Selve flyturen er ikke så farlig. Oddsen for at noe skal skje oppi lufta er kjempeliten, og jeg har ikke noe imot turbulens. Faktisk liker jeg det, men endepunktene? Nei takk.

Og er det ikke stress og bagasje, er det sikkerhetssjekk og kommer du deg faktisk gjennom? Ja, jeg har pakket bagasjen min. Jeg vet hva som er oppi. Den har ikke forlatt meg et nanosekund siden jeg pakket og dro. Men kan det likevel ha kommet seg en bombe oppi? Nei, Sjur. Nei, nei, nei. Men si det til angsten når jeg skal gjennom sikkerhetssjekken og ikke har smakt en dråpe væske på flere timer. Hva om det ligger en dyrebar vannflaske i veska mi? Hva om de tar negleklipperen min, eller lypsylen som ikke lenger er i produksjon? Hva om jeg har svelget en liten metallbit uforvarende og det gjør utslag i scanneren? De fleste ulykker har potensial til å skje utenfor hjemmet.

Men én ulykke som like gjerne kan skje hjemme som ute, er at man blir rispa opp/stukket med noe skarpt. Ute kan man bli knivstukket på gata, innen kan man herpe seg opp på kniv og andre spisse redskap mens man vasker opp eller holder på med avocado og mango. Det skjer fort. Jeg har sett det mang en gang. Det er ikke engang lenge siden jeg selv stakk meg på et knivblad da jeg vasket opp. Gud bedre, som det blødde. Og klokken var fire om morningen og jeg hadde slitt med panikkanfall og angstanfall hele uka. Det er et under at jeg overlevde. Men jeg plastra og bandasjerte fingeren og holdt den over hodet til jeg sovna. Da jeg våkna, hadde blødningen heldigvis stoppa og jeg slapp å dra på noe legevakt. Det tror jeg uansett ikke at jeg hadde takla.

Hvor vil jeg hen med dette, lurer du kanskje på?

Vel, min far pensjonerte seg i fjor, og i løpet av uke 18, pensjonerte også min mor seg. En skummel tanke. På mange vis. Blant annet fordi jeg må forholde meg til fastlegen min og ikke lenger bare kan basere meg på at «mamma fikser». Jeg må sitte på venterommet, som alle andre. Det vet jeg ikke om jeg takler. Gudene skal vite at venterom er utenfor hjemmet, og uansett fulle av basselusker og virus og folk med potensielt dårlig hostekultur. Nei takk.

Men det er også skummelt siden de nå begge vil være pensjonerte, så vil de begynne å reise og bli borte noen uker. Det være seg til Rogalanden, eller gud forby, Utlandet. I Rogaland vil de i det minste være rundt en og annen lege, men i Utlandet … Nei, der må de klare seg selv. Og selv om jeg personlig ikke er redd for meg selv når jeg er ute og flyr, så er jeg veldig redd for at noe skal skje med familien min når de er ute og flyr. Eller busser, toger, ferjer, eller kjører selv.

Nei, det er best å holde seg hjemme. Det er det tryggeste. I alle fall for meg og angsten min. At mine foreldre efter hvert ville gått på veggen, er en annen sak, men det er ikke så farlig. Så lenge de er trygge.