Herregud, Maren skriver så bra. Selv når målgruppen er mye yngre enn hva jeg er. Og temaet ikke egentlig er for meg, men altså, Maren skriver, og da leser jeg. Sånn er det å ha favorittforfattere.

Og man vet forfatteren er god når man leser og skifter mellom å glise, føle medfølelse med karakterene, og få lyst til å rope til dem at «Nei! Nå må du slutte med alle disse løgnene.», eller for å sitere min salige oldefar fra Bjerkreim; «Ikke gjer det. Ikke gjer sånn.» (opprinnelig sagt om min grandonkel og hans fettere som herja rundt på gården hans). Men jeg skriver meg vekk.

Boka handler om Agathe som går på barneskolen. Og Lucas, som er den nye gutten i klassen og fremstår som en bråkegutt, men også er megakjekk. Og hva som kan skje om man stoler blindt og ukritisk på en chatbot. Og alle komplikasjonene. Jeg er glad jeg er gammel nå og ikke ung. Det var slitsomt nok på tampen av 90-tallet/starten av 00-tallet med datidens teknologi, og ASL og catfishing og creepy gubber som villig spanderte bort snop på kiosken, selv om man trodde man møtte en heit person man angivelig hadde chatta med på IRC i dagevis.

Uansett. Selv om jeg ikke var i målgruppa og for en gangs skyld ikke levde meg inn i karakterene denne gangen, levde jeg meg inn i boka, og har tilbragt mange dager med å gjemme meg bak en pute og under et pledd og lukket boka og gjemt den under noe annet, og i det hele tatt brukt overraskende lang tid på å lese den ut, til tross for at den burde kunne leses på en dag . Tidvis litt som å se «Mors Elling» igjen. Ganske flaut. Men på en godt skrevet måte. Og det hadde sikkert vært annerledes om jeg var rundt 12 år gammel og ikke rundt 40.

Men kjøp den, lån den, les den. For deg selv eller gi den til et passende barn eller ungdom. Og håp at også de skjønner hvor dust det er å stole på AI til absolutt alt.