Vi trenger IKKE å snakke sammen. Jeg snakker med psykologen min. Bortsett fra et svært begrenset antall personer, er jeg ikke interessert i å snakke med deg på telefonen. I alle fall ikke i åtte minutt. Folk flest kan sende en SMS, eller en e-post, som normale folk.

Send en SMS og spør om jeg vil konversere, gjerne via tekst. Alt er bedre over tekst. Jeg klarer å uttrykke meg da. Og jeg får med meg hva vi prater om, sånn i motsetning til en muntlig samtale, hvor jeg må bruke veldig mye energi på å få med meg hva du sier og hva du nettopp sa, og håpe at jeg husker hva det var noen øyeblikk senere.

Nei, send en melding du. Eller en e-post. De er de samme som de har vært de siste 20 åra. Det er ikke som om jeg får med meg at det ringer uansett. Dessuten. Det å skulle snakke med folk i åtte minutt hver dag fremstår mer som tortur, og oddsen er stor for at jeg hadde gruet meg og kviet meg for den daglige samtalen før det hadde gått ei uke. For så å yeete telefonen åt Hel.

Og hei, dere som står bak de norske mottoene, kan vi få noe som minner om de internasjonale temaene? Vær så snill? Jeg ber på mine knær her. Jeg vil bare bli tatt på alvor og at problemene skal bli satt fokus på på et systemnivå. Ikke individuelt. Individuelt hjelper like lite som å gå en tur eller gjøre yoga. Null, niks, nada. Ingen verdens ting.

Så kan vi jo chatte/tekste/sende e-post om viktigere saker, sånn som mental helse på arbeidsplassen. Der er jeg veldig takknemlig for at det er tilrettelagt for meg slik at jeg blant annet kan ha hjemmekontor. Kudos til Søra for det.

PS: Når jeg føler at jeg trenger å snakke med noen, har klokken ofte passert midnatt, og da er det aldri noen som tar telefonen uansett.