2016

«Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv også. Men godt, fortent ettermæle varer ved.» -Håvamål

 

Dette innlegget kunne kanskje vært passende å skrive i desember. Dessverre er ikke april over engang, og likevel har verden mistet mange flere stjerner enn den burde. Noen er forståelige, for selv om det er synd når folk dør, er det litt mer forståelig når man nærmer seg 100.

Farmoren min døde 31. januar i år. Før henne, hadde allerede Bowie og Rickman tatt turen seks fot under. Jeg sørget over dem, som man gjør når helter og genier går bort, men ikke i nærheten av hvor mye jeg sørget da Valbjørg Vaage, født Nedrebø, gikk bort, i sitt åttiniende år. Men ordene om farmor, er andre enn de jeg skriver i dag …

Februar kom, og med den Dave Mirras selvmord, og George «Commandant Lassard» Gaynes’ bortgang i en alder av 98 år. I mars forsvant George Martin, Keith Emerson, Frank Sinatra junior, og Phife Dawg fra A Tribe Called Quest. April tegner opp til å bli like ille, men denne gangen var det ikke bare kjendiser som forsvant, men – etter farmor – en av de største stjernene jeg visste av, og jeg er glad for at jeg kjente henne personlig. Og nei, siden jeg bruker «henne», er det verken Prince, Leon Haywood, eller Merle Haggard jeg tenker på.

I 2006, på det som en gang var forum.hardware.no (i disse dager diskusjon.no), registrerte en ung pike kalt KittyCat seg. Hun var senere kjent under mange navn; Loveless, Lillium, Venom, Zerda, Skamklipt, Mimieux, Diabólico, Catkin, og mer internt … Ida3 (for hun var den tredje Ida i vårt kjære «Siste ordet#», eller «SO».).

Ida var aktiv på forumet i flere år, og deltok på mange sosiale happenings, og mange ble betatt av den lille 90-modellen, selv om hun helt klart også var en del av litt drama, som seg hør og bør.

Selv traff jeg Ida flere ganger opp gjennom årene. Jeg prøvde alltid å møte henne når jeg var i Oslo, uansett hvor kort oppholdet mitt var. Noen møter jeg husker godt, er både HW-fotball ’08, hvor vi møttes før vi stakk og grilla i en park på St. Hanshaugen med resten av gjengen, og på Desucon, hvor pappa og jeg møtte henne (og en søt gutt med revehale og katteører). Desucon var så som så, men det var alltid fint å møte Ida. Alltid et smil på lur, alltid en klem, alltid et «Datasjur». Og latteren, hvem kan glemme den?

Jeg har mange bilder av Ida, særlig en del tatt sammen med Gisle og andre forumfolk, på overnevnte grilling. Når også minnet mitt en dag svinner hen inn i gråheten, vil jeg likevel ha bildene, som kan hjelpe meg å huske. Den vakreste blomsten. Den søteste uglen. Den flinkeste vaskebjørnen. Den snilleste katten

Alexia Angelica, for meg kjent som Ida Elisabeth. Du forlot oss 20. april. Det er en uke siden, og det har fortsatt ikke gått helt opp for meg. Det er fortsatt vanskelig å samle bokstaver til ord, enda verre å forme setninger ut av ordene, men jeg prøver. Jeg må prøve. For deg. En gang lovte jeg deg at jeg alltid skulle stille opp og gjøre alt for deg. Jeg står fortsatt ved de ordene. Jeg husker så godt tatoveringen av uglene. Og piercingene, og micro-dermalene som ikke ville holde seg, men «poppa ut» igjen. Jeg husker alt du fortalte om de søte hundene, og jeg husker at du ba meg om hjelp til å redigere bort noe gjenskinn i et bilde av noen glass (noe som viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde, men jeg prøvde videre, og lærte meg Photoshop på grunn av det, kommer derimot ikke på om jeg noen sinne klarte oppgaven, men det får være så). Det bildet har jeg også. Og flerfoldige kilobyte med logger fra MSN.

Jeg er ikke en fyr som sletter noe unødvendig, og dokumenter og bilder blir alltid med, fra harddisk til harddisk. Noe du til tider virka oppriktig glad for, siden du i de senere år spurte meg om gamle bilder av deg selv. Du hadde dem ikke lenger. Og Datasjur fant bilder. Bilder du hadde sendt meg, bilder jeg hadde tatt. Bilder av kroppskunst, bilder av hunder, bilder av Domo-kun, bilder av Espen, Eivind, og Gisle, bilder fra forumtreff, bilder av en smilende jente, bilder av en person, bilder av deg, Ida. Eller minner. For personer med en noget smårar hukommelse, slik som meg, er disse bildene svært gode minner. Fordi de ikke bare minner meg om deg, men hjelper meg å huske ting rundt dem. Samtaler vi hadde, det være seg på telefon, MSN, ansikt til ansikt.

De hjelper meg å huske deg som den du var, selv den du har vært de siste årene, når vi dessverre har hatt mindre kontakt enn før, men vi utveksla telefonnummer så sent som i november, slik at i fall det var noe, kunne vi alltid kontakte hverandre. Vi skulle møtes igjen, Ida. Jeg skulle komme til Oslo med flyet, og du ta toget innover, og vi skulle atter henge rundt i sentrum av Kristiania. Det ble aldri noe av det møtet. Og vårt siste møte er mange år gammelt, men jeg husker det som om det var for noen timer siden. Jeg husker hva du hadde på deg, og hva vi snakket om. Og jeg husker klemmen og smilet jeg fikk da jeg dro for å rekke flytoget til Gardermoen.

Her jeg sitter og skriver, med musikken pumpende inn i ørene (veldig Sjur-musikk, alt fra Radiohead til Björn Afzelius, har gått på repeat i en uke, du kjenner jo meg), og bildene av deg på den andre skjermen, er det så mye som vil ut og frem. Men det er ikke plass til alt, og alt har en ende. Også denne teksten, som for mange sikkert vil tegne seg som alt for lang og uleselig, selv med luft og avsnitt.

Fredag 22. april klokken 17:13 fikk jeg den verste beskjeden jeg har fått på mange år. 10 år, faktisk. Selvfølgelig var det helt på trynet forjævlig sørgerlig da farmor døde, men hun hadde gått og mast om å få dø, og hun var blitt merkbart gammel og glemsk. Jeg kom hjem fra butikken, satte meg ned foran PC-en etter å ha satt inn varene, og leste:
«Oisann Sjur. Virker som om en jente har daua utifra noe folk skriver på facebook, og DU er venn med henne gitt. Oi, det kan virke som om hun er forumbruker. Siden jeg har tre felles venner med henne fra forumet.». Leste videre med morbid nysgjerrighet. Noen poster senere dukket facebook-profilen din opp. Nei. Det måtte være gjøk. Det måtte være en ondsinnet spøk. Jeg tok til og med kontakt med en av eks-kjærestene dine, og med venninna di som skrev meldinga som kompisen min leste. Det måtte være en spøk, ikke sant? En ondsinnet spøk? Jeg skrev til deg på Facebook. Jeg sendte deg en snap. Du var i live, var du ikke? Det var bare noen som drev noe forferdelig gjøn med verden?

Jeg ville ikke tro det, selv hvor sant og handfast det fremsto i teksten. Jeg nektet først å innse det, og sjekket Facebook selv. Jeg sjekket forum, jeg begynte å lure på når jeg egentlig mottok siste snap fra deg. Men det begynte etter hvert å sige inn. Tårene pressa seg frem, og det ble vanskelig å svelge, for ikke å snakke om å puste. Det er det fortsatt.

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg har formet disse bokstavene til ord, og videre til setninger, for da jeg begynte, føltes det helt tomt og rart ut, men jeg antar at det ikke var tomt, men fullt, og at det satt en propp der. En propp som ikke løsnet før jeg begynte å skrive. Og her sitter jeg over en time senere, og ingenting er klart for meg enda. Ikke denne teksten. Ikke livet. Ikke døden. Ikke noe. Det er bare meg, en vegg med ord, og tårene …

Hvil i fred, Ida. Jeg håper du har det bra nå. Jeg savner deg så utrolig mye.

IEL

Vær-Sjur

Den mer fancy logoen, laget av Trude Renate Fridén

Den mer fancy logoen, laget av Trude Renate Fridén

Så var tiden inne igjen. Hadde tenkt å la det gå litt lenger mellom oppdateringene, men den gang ei. Grunnen: En kjærlighetstrilogi med driv.

Men før vi hopper på musikken, må jo været være med, ellers hadde jeg ikke vært Vær-Sjur.

Vi befinner oss på Orkanger, og i dag melder yr.no om lett regn (rundt 1 millimeter), 6 grader, og svak vind i ettermiddag, og delvis skyet, 5, og flau i kveld.

Lørdag meldes det om klarvær, 0 grader og svak vind natt og morgen, delvis skyet og en kald en på formiddagen, 6 varme på ettermiddagen, og klarvær og flau på kvelden.

Søndag meldes det om klarvær hele døgnet (med andre ord, stjerneklart om natten, og knallsol og blå himmel om dagen). 0 grader og flau vind natt og morgen, 2 kalde på formiddagen, 6 varme og svak på ettermiddagen, og 8 på kvelden.

Og nå; musikk!

Jeg har skrevet om disse gutta før, og det er ikke rart, for gjengen er mine favoritt-rappere, og blant mine favoritter generelt innen musikk. Første gang var en ganske fyldig omtale 5. desember 2012. Etter det har det i all hovesak vært referanser.

Men nå er de altså tilbake, klovnene, og takket være en iherdig minstesøster, har jeg nå billett til konserten på Sentrum Scene 23. september. Woop, woop! Kjenner samtidig at jeg godt kunne tenkt meg å dra til Årdal i august, og fått med meg konserten der (samt konsertene med Razika, Vaular, DumDum, Henning Kvitnes, og Skambankt), men det får holde med Oslo i september.

Og det lover bra. Hørte først om albumet for en uke siden, da de dukka opp på sosiale medier, og meddelte at det bare var 7 dager igjen til ny musikk. Selv om de påsto at dette var første gang på 10 år med ny musikk, så blir jo det litt feil, med tanke på at de gav ut en låt ifm. den nyeste Flåklypa-filmen, men det er i alle fall første album / EP, så det har de jo rett i.

Og da er det vel bare for meg å starte der, nemlig med «Langt å gå» fra filmen «Herfra til Flåklypa» fra 2015. Den har et herlig blåser-komp (signert selveste Kristoffer Lo på tuba og andre blåseinstrument gutta ikke visste navnet på), siden de spilte inn låta i nabostudioet til hvor Highasakite holdt på, og fenget meg fra første lytt. Selv tolker jeg den slik at det er greit å ha venner, om man skal gå langt, spise en hval eller elefant, eller hva enn. Gode venner er gull å ha. Musikkvideoen i god Aukrust-stil er også ganske digg. Der blir det annonsert at de skal spille i Flåklypa på kvelden, men klovnene er ikke der, de har nemlig langt å gå. Selv sa gutta at de bare måtte si ja da de ble spurt om å lage en låt til filmen, for de føler at Klovner i Kamp er et Flåklypa i miniatyr, og det stemmer ganske bra. Fingern er Solan, Dansken er Ludvig, og Alis er Felgen sjæl. Lurer på hvor doktoren passer inn, vel og merke. Gudleik Knotten, kanskje? Eller Emanuel Desperados? Eller kanskje som en forbipasserende tømmerhogger. «Men så hender det at for selv de beste menneskenene / At det som før var lett og spennendene / Har plutselig blitt et skrekk og skremmendene / Det er da man trenger sine beste vennenene»

Ferdig med det, så var det den dagsferske «Kjærlighetstrilogien». Albumet er vel mer en EP, og består av tre låter, som alle handler om kjærlighet. Til verden, venner, konene sine, til alt, uansett hvor stort eller lite. Og geniale Fam Irvoll har stått for designet.

Først ut er «Ja, vi elsker». I utgangspunktet en sang om vanlig mann-kvinne-kjærlighet, men da den første versjonen var ferdig, kom terroren i Paris i fjor, og den forferdelige hendelsen, fikk dem til å skrive om hele sangen. Det eneste som ble bevart, var refrenget, som de tok opp på en konsert på Rockefeller. Dagens utgave av sangen, handler om alt de elsker. Fra små og balae ting i hverdagen, til frihet og demokrati (i alle fall i følge Alis). Og de har til og med fått med en referanse til Bataclan og The Eagles of Death Metal-konserten; «Det kunne vært meg, det kunne vært deg, det kunne vært vår konsert / Det kunne vært vårt land, vår by, vårt barn, mitt barn, ditt barn, shit mann». Dansken leverer varene, på en sann og alvorstung måte, i en ellers ganske glad sang. Musikkvideoen er noe for seg selv, den også, og viser virkelig hva folk elsker. Familie, bading, kjæresten, og klovnene, for å nevne noe. Alt i alt en fin hyllest til ofrene fra Paris, og alt man kan elske.

Så har vi «MILF», og la meg fortelle dere her og nå at denne låta har driv og energi som ikke ligner grisen. Selv hvor lat og sliten jeg føler meg, får jeg likevel lyst til å hoppe ut av stolen og springe rundt i skævven. Skremmende. Og i musikkvideoen finner vi Trond Espen Seim, som gjør en av sine beste roller på lerretet, i mine øyne. Fuck Varg Veum. «MILF» er et uttrykk som ble gjort kjent for verdens uvaskede horder via filmen «American Pie» fra 1999, og betyr «Mother I’d Like to Fuck». Noe som også kommer godt frem i den særdeles morsomme videoen. I denne ganske breiale sangen prøver de å fortelle konene sine at alle i verden vil ligge med dem, mens sannheten er jo at konene kan få hvem enn de vil, og at de (mennene) er heldige som ble valgt. Også har jo sangen et interessant, lite hint til en av mine favorittlåter, nemlig «Damer». «Jeg har hatt så mange damer at jeg burde fått en vei, oppkalt etter meg / Han har hatt så mange damer at han burde fått en vei, oppkalt etter seg». Tonefall, ordlyd, beat og melodi. Plutselig var jeg 16 år yngre.

Og til slutt har vi «Min aller beste venn (feat. Handerre Linni)», og jeg kan si her og nå at det er ikke måte på hvor den derre Yogutten stikker seg med. Jeg har tidligere klaget på hvordan han egentlig staver navnet sitt, så jeg skal ikke hoppe på det igjen, men ærlig talt. Shitrich, Oral Bee, og nå også Klovner. Skal jeg aldri unngå ham? Musikkvideoen handler om vennskap og kjærlighet til venna dine, og det er en stor bonus at de damper på e-sigg (eGO mon tro?) i stedet for at de røyker sigaretter (selv om det er ei røykende jente inni der). Maks kudos til regissør og spellemannsvinner Marie Kristiansen, og til gutta for å gi henne frie tøyler. Her har vi en flott video som viser selvlysende dildoer, MDMA, mensen, unge jenter som utforsker sin seksualitet, og mer til. Men låta er bra, den. Den vokser på meg. Og jeg forstår at den handler om ensom og kjærlighet til sine venner. Liker særlig godt åpningen; «Hvis du fikk alt du drømte om, men endte opp alene / Hvis livet ikke ble slik som du synes du fortjente / Hvis du synes det virker lettere å dø enn å leve, stol på meg, min aller beste venn»

Spillelister

Wimp / Tidal
Spotify
YouTube

Et helsikkes faenskap. En liten historie om angst og andre relaterte ting.

«Hei, jeg er Sjur, hyggelig.» Hilse på folk, svett og klam og føler et sterkt ubehag lenge før jeg har nådd den første handen.

Dette er ikke ment som et synes synd på-innlegg. Snarere tvert imot. Jeg avskyr det når folk synes synd på meg, jeg føler aldri at de har noen grunn til det. Jeg er ikke så interessant. Jeg er forglemmelig, som de aller fleste andre her i verden.

Jeg sliter med angst. Generell angst, panikkangst, sosial angst … Livet mitt kunne vært lettere, om jeg ikke lot angsten få overtaket så ofte som jeg har gjort så langt i livet, men det er ikke alltid så lett å styre. Som når jeg skal ut for å more meg med venner, folk jeg har kjent i flere år, og som jeg i all hovedsak har gode minner og opplevelser med.

Det er til å bli deppa av, i grunn, når man tenker over det. Miste søvnen og få panikkanfall fordi man gruer seg sånn til å ha det gøy. Hva er galt med meg? Mye, om jeg skal sette egne diagnoser. Litt av hvert, om man skal følge journalen, men i følge den er det ikke så alt for alvorlig heller.

Men jeg blir litt mer fastlåst. Det blir jeg. Særlig om jeg ikke kan ha kontroll på hvordan ting skal utvikle seg (selv om akkurat den delen havner i en annen del av journalen).

Sosial fobi / angst er noe av det verste jeg har (jeg er fortsatt ikke helt klar for å fortelle om de verste tingene jeg føler befinner seg i journalen min), og er det som i all hovedsak stopper meg fra å være en journalist. Jeg kan fint skrive, filme, fotografere, men om jeg må prate med noen, og intervjue noen selv, går det ad undas. Enda verre om jeg er nødt til å skrive samtidig som jeg skal holde en “samtale” i gang.

Det har også hemmet meg på alle mine muntlige eksamener og fremføringer opp gjennom årene, og det har ligget som en jernklo over meg hver gang jeg har sittet inne med et svar, men aldri klart å rekke opp handa, eller bare buse ut med det. Det være seg i klassen (Sjur er et intelligent barn, men han er veldig stille), på gruppearbeid, eller på quiz (som også er grunnen til at jeg fortsatt ikke har et popquiz-krus, til tross for at jeg har brorparten av svarene i hodet). Ifg. min forrige psykolog, kan også den innbitte telefonskrekken min knyttes til denne angsten, samt følelsen av å være til bry bare man prikker noen på skuldra eller gjør noe annet for å få oppmerksomheten deres (sliter tidvis med dette for å få tak i pappas oppmerksomhet om han står og prater med noen et eller annet sted).

Det hemmer meg uten tvil i jobb- og skolesammenheng, men også når det kommer til det sosiale. Det er ikke bare bare for meg å gå ut på byen, få blikkontakt med ei dame, og gå bort og presentere meg. Eller delta på fritidsaktiviteter sammen med andre, og få kontakt med folk via det. Det være seg gutter eller jenter. Det er derfor jeg håpløst fortsetter med OKCupid, Tinder, Trøndr, Happn, Bristlr, Bumble et al.
Eller håpløst skriver til damer på Facebook.

Jeg kan fortsette å nøste opp ting og tang resten av ettermiddagen og kvelden, for å trekke slutninger og finne sammenhenger, men jeg antar dere forstår litt mer om hvordan jeg er.

La oss ta noen eksempler. I februar 2015, var jeg i Oslo for å feire 25-årsdagen til den ene lillesøsteren min. Vi gikk på en indisk restaurant og åt godt, og så på pub. Da ble jeg kontaktet av noen venner fra Internett, jeg hadde så vidt møtt noen av dem før, på en konsert i Trondhjem i 2014, men ellers var det bare nesten daglig preik på nettet, samt at jeg ble oppringt av noen av dem i fylla.

De møtte opp mannssterke utenfor puben, kom inn og hilste på pappa og søsteren min, og tok meg så med på Ivars kro. Eller Helvete, som jeg i ettertid kaller det.

Det var som å være på danskebåten. Pianobar + karaoke + kanakkas møkkings folk fra 20 og opp (med overvekt på folk rundt 50-60). Slåssing, så nærme grøftefyll du kan komme på et utested, klisne gulv og skitne toalett, bløtkake på bord, vegger og gulv, oppkast, og bare faenskap. Og inn der tok de meg med. Jeg slet nok med angsten med tanke på å møte “fremmede” folk fra internett, og nå ville de dra meg ned i Helvete. Jeg var på nippet til å stikke av, praie en drosje, og stikke tilbake til hotellet mer enn én gang, men så tenkte jeg på at disse folka gjerne ville være sammen med meg, så jeg stuck it out, mens jeg botnet drinker og hadde veldig mange “pauser” hvor jeg gikk ut for å dampe og vandre opp og ned gata. Etter hvert kom de andre ut, og vi dro hjem til en av dem, og preika skit om alt og ingenting. Jeg kjente angsten bygge seg mer og mer opp. Så kom en flaske polsk vodka på bordet, som jeg – sammen med ei jente fra Sunnmøre og verten – etter hvert tømte, via melkeglass. Det roet nervene, og gjorde meg kanakkas møkkings, og så satt vi bare og chilla resten av natta, til jeg kom på at jeg måtte komme meg hjem for å rekke flyet hjem, da var klokken syv søndag morgen, og jeg hadde en forferdelig dag.

Men om vi ser bort fra Ivars kro, og tung selvmedisinering med vodka, og total angst hele kvelden, både ovenfor “frememde” folk og ros, så var det veldig hyggelig å møte dem, men det jeg sitter igjen med, er at det er en av de jævligste opplevelsene jeg har hatt i “nyere” tid, og det tok en god stund før jeg dro ut med folk igjen. Slet til og med med å henge med familien en periode, og brukte veldig mye tid på rommet mitt, mens jeg begravde meg i bøker og musikk, og ladet meg opp igjen.

Jeg forlot i all hovedsak rommet mitt mens de andre var på jobb / skole, eller på nattestid, mens de sov. Ellers hadde jeg låst meg inne der, for jeg taklet ikke å se eller høre folk. Man kan si jeg fikk en kraftig overdose, og bildene kommer fortsatt alt for lett frem for meg.

Med den påfølgende følelsen av total panikkangst og lammelse, men den har etter som månedene har gått, blitt enklere å ignorere, og å slå ned igjen. Og jeg har lovet meg selv aldri å dra på Ivars kro igjen, eller utsette meg for noe lignende.

Festing er greit, jeg elsker det. Og også å henge med venner og å møte nye mennesker, men kun så lenge jeg kan trekke meg tilbake når jeg føler at det blir for mye. Bare sette meg ned ute et sted og føle meg alene, slappe av, la musikken fylle ørene, og drømme meg bort i noen minutter. Så er jeg stort sett good to go for å fortsette festinga, sammenkomsten, møtet, whatever.

Og om jeg også kan få være asosial noen dager i etterkant, er det prima. Bare henge med en eller to venner som forstår nøyaktig hvordan jeg har det. Kjenne deres nærvær, men ikke som noe truende eller farlig, og bare få holde på med mitt, mens de holder på med sitt, men med muligheten til å diskutere noe helt urelatert helt ut av det blå, le litt, og fortsette med det man holdt på med.

Tidligere i dag gjorde jeg noe jeg har tenkt på siden i går. Jeg ringte en kompis, og preika med ham i tre kvarter. Jeg fortalte ham om angsten og det. Og hvorfor det er alltid er hit & miss om jeg dukker opp blant folk eller ikke. Han sa han forsto, og at det var fint om jeg kom, men også at han forsto hvor jævlig det var med angst og sosial fobi, så hvis jeg ikke kom meg i vei, kom han ikke til å bli irritert eller noe.

For det er ikke bare å gå ut, komme seg blant folk å ha det morsomt. Det hjelper ikke å ta noen øl. Det er ikke morsomt, det føles skummelt og truende. Det er ikke rasjonelt for fem flate øre. Det er ikke alltid eksponeringsterapi hjelper. Helvete, heller. Venner har sett meg få full panikk og rømme en fest, og det er ikke et vakkert syn. Jeg ble funnet liggende i en trappeoppgang noen hundre meter lenger borte. Fullt oppløst i snørr og tårer, hyperventilerende, og på god vei til å bli dritings. Igjen satt kompisene, og  kvinnemennesket de prøvde å koble meg med . Jeg klarte ikke “lande” før litt uti januar, og klarte ikke gå på skolen i uken som fulgte.

Jeg har slitt med panikkangsten som oppstår når jeg drar ut i den tilstanden jeg er i nå, blander i litt alkohol, en drøss med fremmede og noen kjente, prøver å holde ut, går greit etter et par timer, og så … full panikk og jeg løper det jeg er kar om bort fra området og prøver å komme meg hjem eller til et sted jeg kan være alene, eller hva som helst.

Dette er av samme grunn til at folk ikke bare kan komme og overraske meg med planer vedrørende ditt og datt. Som en ferietur til en europeisk storby, eller en weekend hos en av søstrene mine, eller en fest ut av det blå. Av og til går det greit, som oftest går det ad undas. Jeg er et nervevrak i lang tid, både før og etter (point in case; for noen år siden, overrasket mamma og pappa meg med en tur til Barcelona. De hadde bestilt, og det var rundt 2 måneder til vi skulle dra). Jeg var skeptisk i starten, selv om jeg alltid har villet dra til Barcelona. Men nå måtte jeg plutselig, og jeg kunne ikke dra sammen med dem heller, siden de på det tidspunktet turen skulle finne sted, allerede kom til å være i Spania. Jeg har vanligvis ikke problem med å reise alene, siden jeg har foretatt mang en tur på norske flyplasser mutters alene, og også vært tilsynelatende alene (vel, en dement farmor) på noen flyplasser rundt om i verden, men å plutselig få vite hva jeg skulle gjøre, sånn lett og løst, det ble for mye.

Komme meg til Spania på egenhand, farte rundt med familien i noen dager, og så komme meg tilbake til Norge igjen alene. Jeg klarte det ikke. Jeg var så skuffa. Jeg brøt sammen, og trakk meg unna mine nærmeste. Jeg nevnte det kanskje her inne at pappa hadde invitert meg til Barcelona, og at jeg var noe skeptisk.

Jeg var livredd. Jeg klarte ikke spise. Klarte ikke sove. Klarte ikke gå på jobb. Følte meg forrådt av mine foreldre, og skuffet over meg selv over at jeg ikke reagerte med positivitet og glede, slik familien trodde jeg ville reagere. Selvmordstankene streifa innom, jeg ble deprimert, og det hele var et rent lite helvete, som varte i noen uker, til pappa klarte å få meg til å prate om det. Det eneste han var skuffet over, var at jeg hadde holdt det inne i meg så lenge, og ikke delt det med noen, eller sagt noe om det. Det var lett å avbestille billetten, men jeg så jo at han var litt lei seg over at jeg ikke klarte å dra med dem.

Det er mye det samme med turen til USA på bursdagen min, selv om den har vært planlagt i 5 år, nå. Jeg er fortsatt noe skeptisk. For hva i all verden skal jeg gjøre to uker i California og Nevada? Hva har jeg å gjøre i Las Vegas på 30-årsdagen? Jeg burde aller helst bare vært hjemme og prøvd å få folk til å ignorere at jeg i det hele tatt eksisterer. Det hadde sikkert vært det beste for alle parter. I kveld, i sommer og i høst, og for all fremtid. Bare la meg forsvinne. Fade ut. Bli glemt.

Og slike tanker har jeg, mer eller mindre hele tiden. Ofte klarer jeg å slå dem tilbake og dra frem det positive i meg (ja, det finnes faktisk, selv om jeg som oftest benekter det). De har ikke alltid vært der, de kom vel gradvis i løpet av dette årtusenet. Så vidt på ungdomsskolen, litt kraftigere på VGS, og av og på da jeg studerte. De kom veldig tilbake da jeg flyttet tilbake til Orkanger, og har vel vært på sitt verste siden (sånn bortsett fra noen forferdelige opplevelser i studietiden, med hallusinasjoner og det som verre er). Skjønt, selvmordsforsøkene har jeg klart å holde meg unna. I alle fall de siste 14-ish årene. For de har vært der, de også, uten at jeg har noe interesse av å gå nærmere inn på det.

Jeg har gått til psykologer, noen hjalp, andre ikke. Jeg har snakket om dette flere ganger før, både med gode venner, og fremmede på bussen og på gata – skjønt, sistnevnte kun i fylla.

Grunnen til angsten kan være mange, det være seg årene med mobbing på skolene jeg var innom (både grunnskole og VGS), det kan være det å bli revet opp fra det trygge og faste (Stavanger), og bli plassert på Orkanger (selv om jeg nå har bodd i Orkdal i 23,5 år), det kan være genetisk for alt jeg vet (hei, Sokrata, jeg kjente deg aldri, men jeg har hørt mye om deg). Til å være så plaget med faenskapet, kan jeg i grunn veldig lite om det.

Jeg har kjempet mot depresjoner, selvmordstanker, panikkangst og andre angstanfall, insomnia, spiseforstyrrelser (“morsomt” hvordan de rammer folk som minst venter det, og minst ser ut som om de lider av det, men så hører man jo ikke om andre enn anorexia og bulimia i mediene uansett), og mer til opp gjennom årene, og hver gang jeg karrer meg opp og frem i lyset igjen, føler jeg meg litt sterkere, litt mer klar for neste gang, og det går lenger og lenger mellom hver gang. Og det er jeg glad for. Jeg kjemper mot så ofte jeg kan, men samtidig. Av og til virker det enklere bare å gi opp, og glemme alt, og bare henfalle til apatiens døs, og det er da det kommer tilbake for fullt. Faenskapet ligger alltid klart til å hoppe frem og ta grep, når mitt eget svikter.

 

Og sånn er jeg. Vel, litt av meg, i alle fall. Følte at det kanskje var på tide å nevne det, få det ut i lyset, offentliggjøre det litt mer. Hvem vet, kanskje det hjelper å skrive om det? Det gjorde det i mine yngre dager, da jeg skrev ut følelsene mine i dikt. Jeg følte i alle fall at det hjalp, og gikk alltid rundt med penn og kladdebok, klar til å skrive ut følelsene som romsterte inne i meg. Gjerne også kombinert med kamera. Føler ikke for å møte opp på skolen? Vandre rundt utendørs og ta bilder av fin arkitektur, og trær, og folk, og sånt. Og bare sette seg ned under en gesims eller noe, og skrive i vei. Kanskje føler man seg bedre etterpå, kanskje ikke.

Og musikk, musikk hjelper alltid. Stillhet gjør bare ting verre, akkurat som alkohol.

Jeg vet ikke om jeg føler meg bedre nå som jeg har fått overført alt dette til et samlet sted. Kanskje fordi jeg har skrevet noe av dette tidligere, kanskje fordi jeg føler at jeg er for langt vekk.

Jeg er fortsatt uvel. Svimmel og kvalm. Jeg rister fortsatt like mye på hendene. Og jeg er fortsatt ikke klar for å ha det gøy og kose meg sammen med gamle og nye venner. Og det hjelper ikke å prøve og overbevise meg selv – uansett hvor mange ganger jeg gjentar det – «Fremmede er bare venner du ennå ikke har møtt». Jeg er fortsatt redd.  Uansett hvor hyggelige og greie de måtte være. Hvor interessante. Hvor fantastiske. Jeg klarer bare ikke … Akkurat som jeg klart og tydelig ikke klarer å avslutte dette på en god måte, i alle fall ikke her og nå. Kanskje jeg kommer tilbake og avslutter det senere. «Time vill sjåvv», som han sa, Blodstrupmoen.

Vær-Sjur

Den mer fancy logoen, laget av Trude Renate Fridén

Den mer fancy logoen, laget av Trude Renate Fridén

Merkelig hvordan skrivekløen plutselig er der igjen, etter å ha ligget brakk så lenge. Holdt tydeligvis ikke med én Vær-Sjur, enda en meldte seg. Ikke at jeg klager, jeg liker å skrive. Det være seg om ett eller flere tema, eller om noe totalt intetsigende. Så lenge jeg får ut de innstengte orda i alle fall. Og vi kan jo starte med det som ligger meg så nær, nemlig vær.

For i dag var det interessant å våkne opp og se ut vinduet i formiddag, for hva kunne jeg vel se der, om ikke sne? Jo, det helsikkes hvite stoffet, frosset vann, falt ned fra himmelen. «I alle dager,» tenkte jeg. Sne? Her? Nå? Det er jo vår, for svingende! Måneden er på vei til å tippe over fra mars til april, påsken er over, og jeg har vandret rundt på bare veier og stier en stund, og så kommer flasset til en eller annen høyere makt ned og legger seg frekt og freidig, og et øyeblikk kjenner jeg depresjonen melde seg igjen. Nei, makan. Jeg var fristet til bare å legge meg igjen.

På den lyse siden, forsvant utingen ganske fort, og nå ser man nesten ikke restene. Nesten like skummelt som da det snedde på en Terje Tysland-konsert i Lauåsen 16. mai for 11 år siden (det til tross for at det var varmt nok til å dra på fest i shorts og t-skjorte for andre enn meg). Nuvel, etter å ha fått ut det der, kan jeg hoppe tilbake til hobby-meteorologen inni meg, som skriker etter å bli hørt og sett i tide og utide (for det meste i utide).

For resten av dagen, melder yr.no om delvis skyet, 6 grader og svak vind. Det blåser litt mer enn svak vind for øyeblikket, og er noen grader kaldere, og det er grunnen til at jeg sitter inne i shorts og t-skjorte og hører på musikk, fremfor å stå ute og vaske vinduene.

Aprilsnarr meldes det om delvis skyet, 1 grad og svak vind natt og morgen, regn på formiddagen, lettskyet og 6 på ettermiddagen, og skyet, 8 og flau vind på kvelden.

Lørdag får vi flau vind hele døgnet. Skyet og 3 grader natt og morgen, 2 på formiddagen, duskregn og 5 på ettermiddagen, og delvis skyet og 7 på kvelden.

Og så var det musikken, da. I dag tenkte jeg å bygge litt videre på en Vær-Sjur jeg skrev 30. september 2013. En rå høstdag var det da, og en rå vårdag er det nå. Jeg tar også for meg sanger jeg ikke kan finne ut at jeg har skrevet om, til tross for at jeg var «skråsikker».

Får gjøre opp for det nå, og vi starter ballet med The Wombats, og sangen «Tokyo (Vampires & Wolves)», fra andrealbumet\, «This Modern Glich», fra 2010. Wombats er et engelsk rockeband, som ble startet i Liverpool i 2003 (hvilken side av elva vet jeg ikke, men jeg satser på at det er hørbart både for fans av Everton og LFC). De har også med seg en elverumsfyr, Tord Øverland Knudsen, på bass, gitar, keyboard og bakgrunnsvokal. Ellers har vi Matthew «Murph» Murphy (hovedvokal, gitar, og keyboard) og Daniel «Dan» Haggis (trommer, perkusjon, gitar, keyboard, og bakgrunnsvokal, de deler litt på alt, disse guttene).

Sangen har ingenting med vampyrer eller andre blodsugere å gjøre. Den er i stedet en angstfylt og rebelsk sang mot alt, den skiller seg ut fra mange andre rockelåter ved at den ikke inneholder gitar, kun synth. Dette fordi Murphy ble lei av å se på gitarforsterke. Sangen er også en trang han hadde fordi han følte at han måtte lage noe bedre enn «Let’s Dance to Joy Division» og ikke bli sittende fast fordi han laga én skikkelig bra låt. Angående baren i Tokyo de vil tilbake til, er det en liten bar kalt Edge End, som de dro til første gang de dro til byen. Siden den gang, har han villet gjenoppleve den natten, om og om og om igjen.

Neste band ut, er Fall Out Boy, et amerikansk pop punk-band (som jeg føler er ganske alternativt til tider, ja, jeg har til og med klassifisert dem som emo-musikk en gang i tiden, sammen med Good Charlotte, nyere Green Day, og et annet band jeg tar for meg i dag) fra Illinois, som ble startet i 2001. Bandet består i dag av vokalist og gitarist Patrick Stump, bassist Pete Wentz, gitarist Joe Trohman, og trommis Andy Hurley.

I dag tar jeg for meg to sanger. Begge fra andrealbumet «From Under the Cork Tree» fra 2005. Først ut er «Dance, Dance». Den kan sies å ha en mening som sier at man må slutte å være så anspent og redd. Hvis du liker noen, bør du slutte å bekymre deg, og heller bare si det. Eventuelt; hvis du skal gjøre noe, ikke nøl, gjør det! Linja «You always fold just before you’re found out» betyr at du hele tiden sier at du skal gjøre noe, men når alt kommer til alt, så feiger du ut. Og jeg vet alt om hvordan det føles og er. Jeg har gjort det veldig mange ganger, og når man bare overvinner frykten, kan det føles helt på trynet jævlig, men samtidig litt godt også, i alle fall om man har flaks og det går bra. Ellers føles det vanligvis bare helt på trynet og jævlig (som da jeg dro på Ivars kro i Oslo med en gjeng venner fra verdensveven).

Neste sang er «Sugar, We’re Going Down». Sangen har et hint av sjalusi i seg, og linja «I’m just a notch in your bedpost, but you’re just a line in a song» indikerer at hun ikke betyr noe for ham, og at han gjerne vil at han ikke skal bety noe for henne, heller, men det fungerer ikke helt. Refrenget tar så for seg et feilende forhold på et tidligere punkt, siden det ikke er noe forhold å snakke om. Linja «I’ll be your number one with a bullet, a loaded God complex, cock it and pull it» kan tilsi at hun like gjerne kan ta livet av ham, fordi det gjør så vondt at hun ikke vil være sammen med ham, eller elske ham like mye som han elsker henne. Man kan gjerne si at gutten her er friend-zoned så hardt at andre får blå baller av å høre sangen.

Neste band, er også fra USA, nærmere bestemt, Las Vegas, nemlig The Killers. De ble startet i 2001 av Brandon Flowers (vokal og keyboard) og Dave Keuning (gitar, bakgrunnsvokal). Etter hvert kom også Mark Stoermer (bass, bakgrunnsvokal) og Ronnie Vannucci, jr (trommer, perkusjon) med, og besetningen var komplett. Navnet tok de fra logoen på basstrommen til et fiktivt band i musikkvideoen til New Orders «Crystal».

I dag tar jeg for meg sangen «Human» fra tredjealbumet, «Day & Age», fra 2008. Hovedlinja fra refrenget – «Are we human, or are we dancer?» – irriterte meg kraftig da låta kom ut, og den skapte både forvirrelse og debatt på nett, grunnet det grammatiske. Nettdebatten handlet om hvor vidt de sang «dancer», «dancers», eller «denser», da dette ene ordet kunne endre sangens mening. På bandets nettside, nærmere bestemt biografi-delen, står det at Flowers lot seg inspirere av en kommentar av gonzo-journalist HUnter S. Thompson, som stadfestet at Amerika oppdro en generasjon av dansere. I et intervju med Rolling Stone, uttalte Flowers at han ble irritert over forvirrelsen rundt teksten, og at fansen var skuffa over at sangen var dansbar (jeg skal innrømme at jeg ble litt satt ut første gang jeg hørte den, fordi den var så poppa og langt fra hva jeg var vant til fra de to forestående albumene, men jeg begynte veldig fort å like sangen likevel). I følge Flowers, skal sangen være en danselåt. Beaten følger refrenget, og om man ikke klarer å fatte det, er man en idiot. Sånn sett var vi nok mange idioter, men jeg husker at pappa likte den med en gang (men han hadde allerede da begynt å miste musikksmaken til en mann på hans alder, og heller adoptere musikksmaken til en fjorten år gammel pike).

Så hopper vi videre til et nytt band, nemlig The Dandy Warhols. Også de et rockeband fra Amerika, nærmere bestemt Portland, Oregon. De ble startet i 1994 av vokalist og gitarist Courtney Taylor-Taylor, og gitarist Peter Holmström. Så ble keyboardist Zia McCabe og trommis Eric Hedford med. Hedford stakk i ’98, og ble erstattet av Taylor-Taylors søskenbarn, Brent DeBoer. Bandnavnet er basert på navnet til den amerikanske pop-kunstneren Andy Warhol.

Jeg starter med en av deres største hits, nemlig sangen som kom til oss her i nisselandet via en Vodafone-reklame på MTV, «Bohemian Like You», og for én gangs skyld, likte jeg en sang fra en reklame fra første stund. Sangen er å finne på albumet «Thirteen Tales from Urban Bohemia» fra 2000, deres tredje studioalbum. Sangen ble til etter at Taylor-Taylor så en dame kjøre opp til trafikklysene utenfor leiligheten hans. Han pleide å fantasere om henne, og husker hvordan han så ut av vinduet en dag når hun kom kjørende i en BMW 320i fra tidlig åttitall. En ung og attråverdig kvinne satt bak rattet, albuen hengende ut av bilvinduet, og håret begynte å ta tilbake sin opprinnelige farge. Som opprinnelig bilmekaniker, pleide han å drømme om at bilen hennes skulle bryte sammen, slik at han kunne komme som en reddende engel. Når lysene skiftet og hun kjørte sin vei, begynte han å spille noen akkorder på gitaren, så fantaserte han videre om hvordan forholdet ville vært med denne mysteriejenta, i stilen av monolog. En merkelig hjerne full av drømmer om kjærlighet og gamle motorer som slutter å fungere. Han spurte vennene sine om de visste av noen som kjørte en gammel BMW, og en sa at hun var konditor. Han spiste mange konditorvarer den uka.

Denne gruppa gav oss den herlige låta «We Used to Be Friends», fra fjerdealbumet, «Welcome to the Monkey House», fra 2003. Sanger har en likhet til introriffet til Feeders «Day In Day Out», og bandet har av den grunn oppført Grant Nicholas (fra Feeder) som en av forfatterne bak sangen. Taylor-Taylor skrev sangen om en venn av ham, ved navn Mark, som også inspirerte andre sanger. I følger Taylor-Taylor, hadde Mark og han hatt et lite uhell, som førte til at de ikke snakket sammen på mange år. Sangen var også themet for TV-serien «Veronica Mars», samt ble brukt i «The O.C.», «FIFA Football 2004», og den australske reality-serien «My Restaurant Rules», uten at vi skal holde det mot den, fordi det er en knakende bra sang.

Så har vi dagens siste band, og bandet som ble referert til over her som emo-musikk, nemlig et rockeband fra New Jersey, som var aktive fra 2001 til 2013, og besto av vokalist Gerard Way, gitaristene Ray Toro og Frank Iero, bassist Mikey Way, og keyboardist James Dewees. Ingen ringere enn My Chemical Romance, og fra dem gir jeg dere hele fire sanger fra bandets tredje studioalbum, konseptalbumet «The Black Parade» fra 2006.

Først ut har vi «The End.», som minner meg om Pink Floyd anno «The Wall» med skikkelig pompøs rockemusikk. Sanger er åpningssporet på albumet og het opprinnelig «Father». Den handler om de siste øyeblikkene før Pasienten (hovedkarakteren dette albumet handler om) dør av kreft. Lyttere kan høre ECG-monitoren pipe og telle ned til døden hans, og på neste spor («Dead!») kan man høre det jevne pipet som signaliserer død.

Den andre sangen er «Welcome to the Black Parade», og het opprinnelig «The Five of Us Are Dying». I følge Way, kommer døden som ditt mest minneverdige … vel, minne, og for Pasienten er dette et minne av en parade som faren hans tok ham med på (som også forklarer album- og sangtittelen), og i følge Way, er sangen dedisert til alle fedre i verden. Sangen inneholder også linja «Sometimes I get the feeling she’s watching over me», som er en hyllest til Ways døde bestemor.

Så har vi «Cancer», som fortsetter temaet, og gir oss et hint om at Pasienten døde av nettopp kreft. Sangen blir fortalt fra hans perspektiv, og vi hører om hvor mye smerte han føler, men det han tenker mest på, er hvor vondt det gjør å forlate de han er mest glad i. Sangen beskriver også symptomene som er typisk for en kreftpasient, som hårtap, tørre lepper, og svimmelhet, som alle er følger av kjemoterapi. Jeg skjemmes ikke over at jeg får tårer i øynene når jeg hører på sangen.

Den siste sangen i dag, er bonuslåta «Blood», som ligger som et gjemt spor på slutten av plata. Sangen kan tolkes til hvor besatte fans kan være. De vil ha så mye ut av idolene sine, og idolene kan føle at uansett hvor mye de gjør, så er det aldri nok. Linja «So give them blood, blood, gallons of the stuff / Give them all that they can drink and it will never be enough» kan tolkes til at de virkelig legger sjela i arbeidet sitt og gir alt de kan gi, og likevel vil folket ha mer, selv om de ikke har mer å gi.

Og med det, kan jeg signere ut nok en Vær-Sjur, og prise meg lykkelig for at det kan være så langt eller kort jeg føler for, uten at noen skal komme å si at jeg må skrive lenger / kortere, og at ingen gidder å lese noe slikt.

Spillelister

Wimp
Spotify

Vær-Sjur

Den mer fancy logoen, laget av Trude Renate Fridén

Den mer fancy logoen, laget av Trude Renate Fridén

Så begynte skrivekløen å melde seg, og trangen til en Vær-Sjur kom tilbake, men siden jeg fortsatt ikke er i noen avis eller lignende, er det bare her jeg kan få utløp for skrivekløen.

Jeg befinner meg fortsatt på Orkanger, så hva er vel mer logisk med at jeg tar for meg påskeværet her i dag og de neste to dagene?
Påskeaften meldes det om skyet, 3 grader, og flau vind på ettermiddagen, og delvis skyet, 7 grader, og svak vind på kvelden.

Første påskedag klarner det opp litt, selv om natt og morgen fortsatt er skyet, med 2 varmegrader og svak vind. På formiddagen stiger temperaturen til 5 grader, og vi får lett bris. Ingenting å snakke om, men om man har markisene nede, så vil man merke at de rister litt. På ettermiddagen, titter sola frem fra skylaget, og vi får delvis skyet, med hele 11 varmegrader (om vi skal tro på yr, for jeg har fortsatt ikke giddet å skaffe meg noen bedre kilde), og brisen blir laber. Mot kvelden dropper temperaturen to grader (altså til 8), men ellers mye av det samme.

Andre påskedag er det stjerneklart og sjanse for å se en måne i noen timer, i alle fall på nattestid, og vi får også 4 varmegrader og brisen har gått tilbake til å være lett igjen. På formiddagen kommer skyene tilbake, og vi får 0 grader, mens vinden fortsetter å nee, til svak vind. Ettermiddag melder om skyet og 7 varmegrader, og på kvelden, 8 grader

Og så er vi tilbake på musikken, og i dag tenkte jeg at vi besøkte noen briter, som jeg så live på Steinkjer i 2008, nemlig Deep Purple.

Deep Purple var et britisk rockeband startet i Hertford i 1968 av tidligere trommis for Searchers, Chris Curtis, med finansiell backing fra Tony Edwards, John Coletta og Ron Hire, fra Hire-Edwards-Coletta Enterprises. De første medlemene, var Jon Lord, Ritchie Blackmore, Ian Paice, Rod Evans, og Nick Simper. Curtis mista interessen og ble bortvist av manager Edwards.

De regnes blant pionerene innen heavy metal og moderne hard rock, selv om den musikalske stilen deres har endret seg opp gjennom åra. De ble opprinnelig dannet som et prog rock-band, men skiftet til et tyngre lydbilde i 1970. De har også hatt flere forskjellige medlem fra starten til nå, men det er jo bare naturlig for et band fra slutten av 60-tallet.

Deres andre, og mest komersielt suksesfulle, line-up, hadde med Ian Gillan på vokal, Jon Lord på orgel (og jeg vil påstå at han er en av de beste til å handtere tangenter), Roger Glover på bass, Ian Paice på trommer, og Ritchie Blackmore på gitar. Denne line-upen var aktiv fra 1969 til 1973, igjen i 1984 til 1989, og så igjen fra 1992 til 1993. Dagens line-up består av Gillan, Glover, Paice, samt Steve Morse på gitar, og Don Airey som tangentmester. Og med det unnagjort, kan jeg ta for meg sangene.

Dagens første sang, er «Child in Time», fra fjerdealbumet, «Deep Purple in Rock», fra 1970. En herlig låt, som fortsatt viser rester av progressiv rockemusikk. Særlig Lords orgelspill og Gillans stemmeprakt, som går fra stille sang til høye skrik. Ah, herlig! Og vi må ikke glemme Blackmores solo inni der. Med hodetelefonene på, headbanger jeg og spiller luftgitar, og det føles så rett! Sangen er for øvrig en protestlåt mot Vietnam-krigen, og er basert på It’s a Beautiful Days psykedeliske sang «Bombay Calling».

Den andre sangen jeg tar for meg, er «Speed King», også fra fjerdealbumet. Sangen er en av de mest høylytte fra albumet (bandet hadde faktisk en Guinness’ verdensrekord for å være klodens mest høylytte band). Selv om sangen ikke er en coverlåt, låner den tekst fra mange gamle, populære sanger, som «Good Golly MIss Molly», «Tutti Frutti», og «The Battle of New Orleans». Når de spiller sangen live, kan de holde den gående i 10-15 minutt, med jamming, og det er bare digg å høre på. Dette var den første låten Gillan skrev selv, og han lånte fra tekstene til Little Richard, Elvis Presley, og Chuck Berry, og i følge ham selv, handler den om desperat synging, siden alle de andre laget musikk, og han fant ut at han trengte å finne noen ord, og disse ordene kom inn i hodet hans.

«Into the Fire» er tredje sang fra fjerdealbumet, og er en advarsel mot å bruke narkotiske stoffer. Sangen kan oppleves som mindre verdsatt en mange av de andre sangene på albumet, og regnes av flere som en «filler», men det er i og for seg kraftige saker. Introriffet, refrenget som hopper rett i fjeset på deg ut fra ingensteder, og enda fler fete riff. Låta inneholder også interessant perkusjonsbruk. Jeg får også litt dronende doom-feeling av å høre den, og det er jo alltid positivt.

Så har vi «Hush», et cover opprinnelig skrevet av Joe South og først innspilt av country-sangeren Billy Joe Royal i 1967. Sangen er å finne på debutplata, «Shades of Deep Purple», fra 1968. Linja «Hush, hush, I thought I heard her calling my name», er tatt fra en tradisjonell gospeltekst, «Hush, I thought I heard Jesus calling my name». Sangens hook «Na-nana-na-na-nana-nana-na» deler likheter med en seksjon av The Beatles’ «A Day in the Life». Sangen handler om en fyr som er så forelska at han stopper med hva enn han gjør om han tror hun roper navnet hans.

«Chasing Shadows» er førstesporet fra tredjeplata, den selvtitulerte «Deep Purple», fra 1969. Sangen er en obskur, nesten hypnotisk komposisjon, som handler om ett av Jon Lords mareritt, og er skrevet av Lord og Paice, basert på en rytmisk idé fra Paice. De eksperimenterer med alternativ tekstur og stratosfærisk vokal, og når et vivid og eksotisk klimaks, svært annerledes fra alt annet de hadde gjort frem til da.

«Fireball» er tittelsporet fra femtealbumet, «Fireball», fra 1971, og åpner med lyden av en air condition som blir slått på, tett etterfulgt av fantastisk trommespill av Ian Paice, hvor han bruker doble basstrommer (en av få sanger han gjør det på, som en kuriositet kan man nevne at da de spilte inn sangen, hadde han bare én basstromme, så han gikk i nabostudioet og lånte en der – og det viste seg å være Keith Moons!). «Fireball» inneholder også en ganske fet bassolo, i stedet for gitarsolo – og det skal man jo ikke kimse ad – tett etterfulgt av herlig orgelsolo. Sangen er basert på en ekte hendelse fra Ian Gillans liv, og dama det synges om var et komplett mysterium for ham, altså nok en historie om ugjengjeldt kjærleik.

«Black Night» er en singel fra 1970, og inneholder det mest smakløse, tåpelige babbelet Glover og Gillan kom på der og da, sannsynligvis kanakkas møkkings. Den ble i og for seg kun laget fordi plateselskapet insisterte på enda en sang som kunne bli utgitt som en single, og fordi de (plateselskapet, altså), mente at resten av sangene på «Deep Purple in Rock» var single-material. Musikalsk sett, har den hint av både Blue Magoos’ «We Ain’t Got Nothin’ Yet» og Ricky Nelsons «Summertime».

«Strange Kind of Woman» er en single fra 1971, og ble opprinnelig utgitt som en follow-up til «Black Night». Sangen er også å finne på den columbianske (fra USA, for de uinnvidde, bør ikke forveksles med «colombianske», fra Colombia) versjonen av femtealbumet. Sangen har en skikkelig blues-feeling, og var i starten kalt «Prostitute». I følge Gillan (som har oppgitt to forskjellige handlinger), kan den ha handlet både om en venn av dem, som ble blandet opp i affærene til en svært ond dame, og det var en trist historie. De ble gift, men noen få dager etter bryllupet, døde hun. Den kan også ha handlet om en dame han – og veldig mange andre – elsket, på en merkelig ikke lenger ungdom, men ikke helt voksen heller-måte. Hun elsket dem også, og gav dem god valuta for pengene, og han feilet hardt når han prøvde å få henne til å holde opp. Han ble forfremmet fra onsdag morgens-ligg til lørdags-stevnemøter, og sangen kan alt i alt sies ikke å handle om én kvinne, men en samling av gleder og skuffelser, og en slik pakke kan kalles «Nancy». Han ble voksen fort, uskyldigheten døde bort, og i kategorien «Min kvinne», ble alle påstandene tilbakelevert.

Så har vi «Highway Star» fra sjettealbumet, «Machine Head», fra 1972. I følge Lord selv, er orgel- og gitar-soloene basert på Bach-lignende akkordsekvenser, og det høres godt, for dette er rett og slett vilt! Sangen ble skapt på en turnébuss på vei til Portsmouth i 1971, da de ble spurt av en reporter hvordan de skrev sangene. For å demonstrere, tok Blackmore tak i en akustisk gitar og begynte å spille et riff bestående av en enkel «G» om og om igjen, mens Gillan improviserte teksten over spillinga. Sangen ble pussa opp og spilt samme natt. Sangen handler enkelt og greit om en mann og hans kjærlighet for hans raske bil, som han sier kan kjøre fra alle andre biler. Mange regner sangen som den første speed metal-låten.

«Smoke on the Water» må selvfølgelig også med, og er også fra overnevnte album. Det er så mye sagt og skrevet om denne låta, at den sikkert kunne fylt en Vær-Sjur alene, men jeg får heller prøve å begrense meg (så får vi se hvordan det går). Den er svært gjenkjennelig, takket vær riffet, utviklet av Blackmore. Sangen er tatt fra en sann historie. 4. desember 1971, var bandet i Montreux i Sveits, hvor de hadde fiksa seg et mobilt platestudio (lånt fra The Rolling Stones), på underholdningskomplekset kjent som Montreux Casino. Kvelden de var i studioet og spilte inn musikk, hadde Frank Zappa and The Mothers of Invention konsert i kasinoets teater, og det skulle være kasinoets siste konsert før de stengte for vinterrenovasjon, noe som ville gjort at Deep Purple kunne spille inn plater der. På starten av Don Prestons synthesizer-solo på «King Kong», begynte det å brenne, fordi en gjøk blant publikum, skjøt en nødrakett mot taket, som var dekt med rotting. Brannen ødela hele komplekset, samt alt utstyret til The Mothers, og «smoke on the water»-tittelen, kom til Glover da han våknet fra en drøm og så røyken over Genèvesjøen

«Knocking at your Backdoor» er førstesporet fra deres ellevte album, «Perfect Strangers», fra 1984. Sangens tekst har seksuelt innhold, og hensikten med det, var å se hvor langt de kunne dra teksten i en sang før den ble sensurert. Gillan fortalte at en fyr kalt Redbeard, fra en radiostasjon i Texas, ringte ham etter at sangen hadde blitt spilt på hver eneste radiostasjon i USA, og lurte på om sangen handlet om det han trodde. Gillan svarte enkelt og greit «Ja.», og Redbeard sa så at han synes det var fantastisk at hver eneste radiostasjon i landet spilte en sang som handler om analsex, og at ingen ante hva som foregikk. Og sangen har mange henvisninger til nettopp anal- og oralsex. Fra tittelen, til linjer som «Feel it coming / It’s knocking at the door / You know it’s no good running / It’s not against the law», «The point of no return» og «Of a common cunning linguist / a master of many tongues»

«Burn» er neste sang på lista, og er åpningssporet på deres åttende album, «Burn», fra 1974. Albumet var det første med den da ukjente David Coverdale (senere kjent fra Whitesnake) på vokal, og Glenn Hughes på bass og vokal, og sangen har en helt herlig orgelsolo som gir meg gåsehud fra nakken, ned mot baken, innover mot skrukken, og ender i en herlig eargasm og litt stå. Musikken er inspirert av Gershwin-brødrenes standard «Fascinating Rhythm», og selv om teksten er skrevet av Coverdale, kunne den like gjerne vært ført i pennen av Blackmore, hvis fascinasjon med middelalderen, trolldom, og det overnaturlige, er reflektert i denne historien om en forheksende kvinne, som var en heks (eller datter av djevelen som det står i teksten). Ingen trodde at hun var det, selv om hun selv advarte dem, og det hele ender med at hun setter fyr på verden (om man tolker det hele bokstavelig da, slik jeg ofte liker å gjøre).

Vi nærmer oss slutten (og jeg må si at det positive med å skrive privat, er at det ikke er noen makslengder å forholde seg til) men først skal vi ha med «Love Conquers All» fra deres trettende album, «Slaves and Masters», fra 1990, for øvrig det eneste albumet med den tidligere Rainbow-vokalisten Joe Lynn Turner, som ble medlem av bandet i 1989. Sangen er en ganske trist ballade, og handler om å finne kjærlighet, prøve å redde den du elsker, for så – til slutt – å miste vedkommende. Det er alltid et sår som aldri leges, som et arr, som minner deg om kjærleika, og for noen mennesker er det bare alt for mange slike arr. Men, som tittelen sier; kjærleika overvinner alt.

Og til slutt har vi den fantastiske «Stormbringer», fra det niende albumet, «Stormbringer», fra 1974. Albumet blander funk, soul, og rock, på en måte som vi bare fikk et hint av på det åttende albumet. «Stormbringer» er for øvrig også navnet på et sverd i flere av MIchael Moorcocks bøker. Coverdale skrev derimot sangen om et mytisk vesen, som – i en surrealistisk historie – skaper mye trøbbel. Litt i samme stil som dama i «Burn». Coverdale hadde på det tidspunktet ikke jnoe kjennskap til Moorcock, men det ble klart at det var det samme navnet, da han viste teksten han hadde skrevet til noen andre i bandet. Uten at det egentlig har noe særlig å si, for sangen er strålende, uansett om han fant på navnet selv eller ikke.

A tribute.

I’ve heard a rumour from Ground Control, oh no, don’t say it’s true.

Planet earth is blue, and there’s nothing I can do.
Freak out, far out, in out.
(There’s gonna be sorrow) try and wake up tomorrow.

Ziggy really played guitar, and now it’s over.
Moondust will cover you. Moondust will cover you.

David Bowie is dead, long live David Bowie​.

Spellemann 2016: Et ønske?

Spellemannsprisen deles ut igjen om noen uker, på tampen av januar, om jeg ikke husker helt riv ruskende.

For en gangs skyld, skal jeg slenge ut ei liste over de jeg håper vinner i de forskjellige kategoriene, i all hovedsak fordi jeg – både som enkeltperson og som Vær-Sjur – ikke har noe bedre å ta meg til i disse dager.

I klassen barnemusikk, er Britt-Synnøve Johansen nominert med «Skakke sanger», Maj Britt Andersen med «Væla omkring», og Meg og kammeraten min med «Ostepop». Uten å ha noe som helst kjennskap til platene, satser jeg på Maj Britt, utelukkende fordi hun er en kjær artist som har fulgt meg hele min oppvekst siden «Folk er rare».

I klassen blues, har vi Knut Reiersrud og Mighty Sam McClain med «Tears Of The World», Richard Gjems / Øyvind Stølefjell / Ronnie Jacobsen / Robert Skoglund med «Blått rom», og Joe Rusi med «Who I Am». Her har jeg heller ikke hørt på noen av platene, men satser på Gjems / Stølefjell / Jacobsen / Skoglund, utelukkende fordi Jacobsen er en skikkelig virtuos.

I klassen country, finner vi Erik Moll med «Many Years To Go», Ida Jenshus med «Starting Over Again», Janne Hea med «Wishing Well», og Roy Lønhøiden med «Du spør meg om sannhet». Her satser jeg på Jenshus, fordi STEINKJEEEEEEEER! Og fordi hun er en dømrade flink musiker.

I klassen danseband (fysj og fy), har vi Contrazt med «Hælj», Gluntan med «Gluntan 50 år», og Hanne Mette med «Akkurat nå». Selv om jeg ikke har noe særlig til overs for noen av de nominerte, eller musikken de spiller, satser jeg på Gluntan, da de er folkekjære.

Så har vi den merksnodige kategorien elektronika/dancemusikk (som jeg uten tvil ville kalt noe annet, men det er nå meg, siden jeg ikke klarer å se for meg hvordan noen kan danse til noe av dette, og ingenting minner om det mediene (eller hvem det nå enn var) en gang kalte for «dance» (som ikke er en egen sjanger, engang)). Jeg vil anta at hvem enn som kom opp med det navnet der, ikke kan ha særlig gode karakterer i språkfag, men det kan godt hende at vedkommende sleiker ryggen til Språkrådet (da de gjør de merkeligste avgjørelser for hva som skal være Godt Norsk Språk (eller «god norge» som vi andre sier)), men jeg jabber meg bort. Her finner vi André Bratten med «Gode», Jan-M. Iversen med «Elements», og Todd Rundgren / Emil Nikolaisen / Hans-Peter Lindstrøm med «Runddans». Jeg setter penga mine på trioen Rundgren / Nikolaisen / Lindstrøm, ut av den enkle grunn at de er framifrå – både hver for seg og sammen.

Så har vi folkemusikk/tradisjonsmusikk, og her har vi Aastad Bråten med «Til Ragna», Nils Økland Band med «Kjølvatn», Per Anders Buen Garnås med «Greinir», Susanne Lundeng med «111 Nordalsslåtter – Hilsen Susanne Lundeng», og Østerdalsmusikk med «Østerdalsmusikk 1975-2015». Jeg setter penga mine på gutten med det folkelige etternavnet Buen Garnås, som man uten problemer kan høre virkelig kan denne typen musikk.

I klassen indie, finner vi Band of Gold med det selvtitulerte albumet «Band of Gold», Bror Forsgren – også med selvtitulert album, Razika med «Ut til de andre», og The Megaphonic Thrift med «Sun Stare Sound». Jeg håper og tror på Razika, som jeg stort sett alltid gjør. De bergensjentene der, ass. *swoon*

Så har vi jazz, og jeg befinner meg atter på ukjente stier hva musikken angår. Gard Nilssen’s Acoustic Unity med «Firehouse», Mathias Eick med «Midwest», Megladon Collective med «Megalodon», Møster! med «When You Cut Into The Present», og Team Hegdal med «Vol. 3». Uten å ha hørt om noen av artistene eller noe av musikken, setter jeg penga mine på Eick, og jeg lover at det ikke var noe mynt eller kron med i bildet.

Klassisk er neste kategori, og her finner vi mye rart som for meg er totalt ukjent. Sånn går det når man bare hører på de gamle komponistene fra fordums tid. Det Norske Solistkor / Grete Pedersen med «Meins Lbenes Licht – Nystedt / Bach», Ensemble Allegria med «Volt 22», Håkon Austbø med «Chopin Now», Rolf Lislevand med «Scaramanzia», og
Vasily Petrenko & Oslo Philharmonic Orchestra med «Alexander Scriabin: Symphony No. 3, Op. 43, Symphony No. 4, Op. 54». Jeg har en god følelse for Ensemble Allegria, og tipper at de vinner denne kategorien.

I kategorien metal, finner vi mye kjent og godt. Vel, tre kjente navn for min del i alle fall, selv om jeg ikke kan skryte på meg å ha hørt noen av albumene i denne kategorien heller. Enslaved med «In Times», Kampfar med «Profan», Leprous med «The Congregation», og Tsjuder med «Antiliv». Basert på denne informasjonen, setter jeg en tom colaflaske på at Enslaved stikker av med seieren.

Så har vi popgruppe, og her finner vi to forferdelige ting, og en bra ting. A-ha med «Cast in Steel», Bow to Each Other med «My Heart is a Target», og Marcus & Martinus (hvorfor heter han ikke Martinius? Det høres mye bedre ut!) med «Hei». Det gode må seire over det forferdelige, så heia Bow to Each Other.

Popsolist følger på, og her må jeg faktisk foreta et vanskelig valg. Her har vi Ane Brun med «When I’m Free», Anneli Drecker med «Rocks & Straws», Erlend Ropstad med «Det beste vi får til», Sondre Justad med «Riv i hjertet», og Susanne Sundfør med «Ten Love Songs». Det er hardt å velge mellom damene, men jenta fra Haugesund (Sundfør for de uinnvidde) som kapra ørene mines hjerter for noen år siden, er bare nødt til å vinne – i mine øyne (og ører).

Så har vi min favorittkategori, nemlig rock, og her finner vi Amund Maarud med «Volt», Beglomeg med «Eurokrjem», Kindred Fever med «Sabre-Toothed Model Youth», The Good, The Bad and the Zugly med «Hadeland Hardcore», og Undergrünnen med sitt selvtitulerte «Undergrünnen». I år (som andre år) kan det bare være én vinner, og den er også soleklar (for meg), nemlig Beglomeg!

I kategorien samtid, finner vi mye rart, som jeg som vanlig aldri har hørt om. Anders Førisdal med «Bjørn Fongaard – Galaxe», asamisismasa med «Neon Forest Space», Gisle Kverndokk / Nordic Voices med «Fuge der Zeit», og Song Circus med «Anatomy Of Sound». Her slår jeg terning, og satser på det forrykende navnet med alle a-ene, nemlig asamisismasa.

Urban er neste kategori (og et forferdelig navn er det også, hva faen tenker de med?), og her har vi Arif med «HighEnd / Asfalt», Lars Vaular med «666 ALT», og Unge Ferrari med «Til mine venner». Ikke et særlig vanskelig valg for min del, jeg har for en gangs skyld hørt meg gjennom alle de nominerte, og Vaular stikker selvfølgelig av med seieren. Frisyren til tross.

Viser er neste kategori ut, og en sjanger jeg liker svært godt. Derfor er det merkelig at jeg misliker to av de nominerte sterkt, er totalt ukjent med to andre, og den tredje er helt okay, men jeg liker broren bedre. Vi har med andre ord med en broket forsamling visemusikanter å gjøre. Hilde Selvikvåg med «Slepp meg fri», Kjersti Kveli med «No e tida», Odd Nordstoga med «Dette landet», Tommy Tokyo med «Hev deg over det derre der», og Tønes med «Vindbrest». Etter å ha hørt på platene, kan jeg med noe usikkerhet si at Selvikvåg vinner dette.

I åpen klasse er det mye rart, men ut fra det jeg ser, bare én soleklar vinner. Vi har her Erland Dahlen med «Blossom Bells», Geir Sundstøl med «Furulund», Jaga Jazzist med «Starfire», Morten Qvenild med «Personal Piano», og Slag med «Short Stories». Jaga Jazzist er den soleklare vinneren, og det er ikke vanskelig å forstå, så bra som det albumet er.

TONOs komponistpris, har jeg ingen formeninger om, sånn egentlig, men gyver selvfølgelig løs likevel. Anneli Drecker med «Rocks & Straw», Farao med «Till It’s All Forgotten», Gisle Kverndokk / Nordic Voices med «Fuge der Zeit», Morten Qvenild med «Personal Piano», og Peter Herresthal & Stavanger Symfoniorkester med «Ørjan Matre: PreSage & Violin Concerto». Her lar jeg en annen jeg tidligere gikk forbi, få sjansen til å få seg en pris, og satser på Anneli Drecker.

Tekstforfatter et en interessant kategori, og her finner man mange flinke folk. I år har vi med oss Black Debbath med «Universell riffsynsing», Daniel Kvammen med «Fremad i alle retninga», Lars Vaular med «666 MENING», Odd Nordstoga med «Dette landet», og
Tønes med «Vindbrest». Her gir jeg stemmen min til Black Debbath, fordi de igjen har klart å skrive slike underfundige og herlige tekster som de alltid gjør.

Så har vi årets album, og her er det mye snadder å velge mellom. Ane Brun med «When I’m Free», Lars Vaular med «666 ALT GIR MENING» (altså hele trilogien), Sondre Justad med «Riv i hjertet», Susanne Sundfør med «Ten Love Songs», og Trondheim Jazz Orchestra & Kristoffer Lo med «Savages». Dette er et vanskelig valg, men jeg velger altså å la stemmen min gå til Sundfør – igjen. Albumet er rett og slett SÅ bra.

Årets nykommer får Gramo-stipendet på 200.000 norske kroner, og ut fra de nominerte, er det vel egentlig bare to stykker som fortjener de pengene (en av de andre nominerte har for øvrig såpass med penger at vedkommende kan tørke seg der bak med stipendet, så den vedkommende trenger i alle fall ikke å vinne noe som helst). Aurora Aksnes, Daniel Kvammen, Fay Wildhagen, Kygo, Marcus & Martinus, og Sondre Justad kjemper ivei, jeg håper inderlig at Aurora Aksnes vinner. Ærlig talt, hun fortjener det mest av alt.

Årets produsent er også en interessant kategori, særlig siden det ser ut som om artistene nå produserer sine egne album. Selv synes jeg Yngve Sæther eller Bent Sæther kan tre frem fra skyggene igjen, og atter vinne. Gjerne et samarbeid på neste DumDum Boys-plate. De nominerte er: Anneli Drecker, Frode Flatland, Kygo, Morten Lindberg, og Susanne Sundfør. Et vanskelig valg, i grunn, men jeg kjenner meg sigen og fornøyd her jeg sitter med ti kjærlighetssanger i hodet (til tross for at det er israelsk psytrance som dundrer inn ørene mine), og velger – nok en gang – Susanne Sundfør.

Årets låt har mange nominerte, og alle sanger unntat to, er noe forbanna ræl, som jeg ikke aner hva gjør på Spellemannsprisen i det hele tatt. Astrid S med «2AM», Aurora Aksnes med «Running With The Wolves», Daniel Kvammen med «Du fortenar ein som meg»,  Karpe Diem med «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din», Kygo med «Firestone (feat. Conrad Sewell)», Kygo med «Stole The Show (feat. Parson James)» , Madcon med «Don’t Worry», Marcus & Martinus med «Elektrisk (feat. Katastrofe)», Morgan Sulele med «Bare min», og Susanne Sundfør med «Delirious». Her burde jeg være snill og følge strømmen og gi stemmen min til sangen ei venninne er nominert for (antageligvis som tekstforfatter, men hva vet vel jeg), men jeg klarer ikke, det blir helt feil – for låta suger balle, og er irriterende å høre på i tillegg. Nei, jeg følger hjertet, og satser atter på Susanne Sundfør. «Delirious» lever seg inn i meg, og blir der, lenge etter at jeg har slutta å høre på den. Jeg har ikke ord til å beskrive hvor bra jeg synes den er. Årtusenets låt, vil jeg til og med ymte frempå om.

Den siste kategorien, er lettfattelig, og enkel å ta for seg. Nemlig årets musikkvideo. Her finner vi Cold Mailman med «Something You Do» (regissert av André Chocron), Karpe Diem med «Hvite menn som pusher 50» (regissert av Marie Kristiansen),
Karpe Diem med «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» (regissert av Kavar Singh), Kygo med «Stole The Show (feat. Parson James)» (regissert av Saman Kesh), og Röyksopp med «Skulls» (regissert av Stian Andersen). Stian Andersen har laga en fremragende musikkvideo som passer knall med denne herlige electronica-låten, selvfølgelig gjort av mestrenes mester (i alle fall blant de nominerte), nemlig Röyksopp.

Enig? Uenig? Sleng inn en kommentar, jeg kan til og med diskutere med dere (selv med trollene).

VGTV!

View post on imgur.com

Tirsdag 1. desember, kom VGTV på besøk, og mange av dere har sett resultatet.
Jeg ble oppringt av Veslemøy noen uker i forveien, og svarte “ja” på spørsmålet om jeg ville være med, jeg hadde nemlig ikke våkna helt enda – da telefonen fra damen faktisk vekket meg. I ukene som fulgte, var jeg veldig usikker på hva det var jeg hadde sagt ja til å være med på, og var bevisst på at familien ikke skulle få vite noe som helst. “Julegave”, tenkte jeg. “Overraskelse!”. Det ble så absolutt en overraskelse …

Det hele skyldes en overivrig liten gnom fra Telemark, nå med adresse i Oslo, nemlig den godeste Tore Martin S. Han hadde tidligere prøvd å få NRK interessert ved å melde meg på Norge rundt, men da det ikke hjalp, antar jeg at han følte VGTV var det rette. Særlig sånn med tanke på mine følelser om VG og tabloider generelt.

Da første desember opprant, var jeg særdeles nervøs, og hadde på forhand rydda rommet og gangen, og støvsugd og vasket opptil flere ganger de siste dagene. I tillegg hadde jeg dusja og vaska meg grundig – både her og der – og barbert meg og det hele.

Så fulgte en periode med venting – og masing fra Tore Martin & co –, før torsdag 17. desember opprant, og videoen ble publisert. Noen dager senere, har jeg ikke merka mye, annet enn å bli tagget en del på Facebook, fått noen ekte venneforespørsler, og en Tinder-match, men så langt klarer jeg meg. Sitter bare og venter på frierbreva, nå.

For å se galskapen – som jeg selv ikke aner hvorfor har tatt slik av – klikk her.

H3O

Den mer fancy logoen, laget av Trude Renate Fridén

«H3O», eller hydronium – som det kalles om en amatør-kjemiker skulle prøve å forklare den kjemiske sammensetningen, er et hydrogen-ion. Men det er ikke kjemi vi skal snakke om i dag, selv om kjemi sannsynligvis har hatt nok å gjøre med unnfangelsen av dette (som med alt annet). «H3O» er nemlig debutalbumet til den trønderske prog / garage rock-gruppa, Hemlock Trio, som jeg skrev om i Vær-Sjur 13. november 2013.

Bandet består fortsatt av Mikael Schultz Rasmusen på vokal og gitar, Lars Ole Okstad på bass og bivokal, og Viktor Olsen Kristensen på trommer og perkusjon, og de kommer fortsatt fra Namsos – Nord-Trøndelags rock-hovedstad og trønderrockens vugge.

Albumet er innspilt på Westerdals i Oslo, samt på allmenn musikkvitenskap ved NTNU, og er innspilt, mikset, og produsert (med hjelp av bandet selv) av Sondre Forselv. Øvrige musikere som deltar, er Sofie Rotterstøl Olaisen på bivokal, Jan Ivar Kinn Ekroll på piano og trompet, Odin Grimstad Skjærseth på synthesizer, og Helge Huldt-Nystrøm trakterer den herligste treblåseren av dem alle, saksofonen.

Cover-illustrasjonen er det denne gang Marte Thorsø Isaksen som står for, og nok en gang har gutta klart å få med seg en lovende illustratør til å lage et fremragende bildeh3o

 

 

 

 

 

 

 

Albumet slippes 28. september, siden det da er blodmåne i Norge, og det er ganske spesielt i seg selv.

Og så til det viktigste, nemlig musikken. For hvordan høres det egentlig ut? Har de kommet seg noe lenger siden EP-en «Krakenmartyrartsipants» fra 2013? Svaret på det, vil jeg si er ja.

Først ut har vi «Unified II: The Cryptstalker Bit». Sangens tekst tar meg tilbake til gamle western-filmer, hvor antagonisten binder fast dama eller protagonisten til jernbanesporet like før toget kommer, og sangen starter lett med herlig bassgitar, før trommer og gitar kommer inn, og til slutt; den herlige bruken av blåseinstrument, som følger sangene. Mens den første sangen penses over i den andre, minner det mer om jazz eller fusion enn rock, men det er jo en av gledene ved å lage musikk – man trenger ikke å forholde seg til én sjanger.

Så har vi «Unified III: Dear Cassandra», og disse to sangene hører i grunn sammen. Det høres i alle fall slik ut når man hører albumet. Man kan også anta – ut fra navnene – at de hører sammen med «Unified Field Theory» fra EP-en. Her hører vi om det jeg bare vil anta er protagonisten for disse to første låtene, nemlig «The Cryptstalker». Da er det lett å tenke seg at «Cassandra» er antagonisten. Linjer som «Hold back your Drag‘n’Drop gameplay on me / You’re not in control, you’re a serpent to be / I’ll fight you off as you slither and crawl», understreker dette – i alle fall for meg. Låta har en herlig bruk av blåsere, og jeg bøyer meg i støvet for Kinn Ekroll og Huldt-Nystrøm.

Det tredje sporet, er «Timid & Pristine». Jeg vet ikke om dette er et konseptalbum (som er så typisk for prog rock), med en rød tråd som går gjennom alle sangene, men jeg liker å anta det her jeg sitter og skriver. Da kan protagonisten fra de forrige sangene, være den som den så kalte banshee-en (en irsk legende om en ånd av en kvinne som skriker høyt og skjærende og er et varsel om død, også kjent som wailing banshee) skriker til i denne sangen, med linjer som «There is clearly something wrong with you», som gjentas flere ganger, og virkelig banker det inn at ja, det er noe galt med denne personen. For han har vært her så lenge, men har ikke klart å få noen venner, så da må det jo være noe galt med vedkommende.

Deretter følger «Ornitophobia», med en mulig skrivefeil i tittelen, da det teknisk sett skal være en h til, nemlig «Ornithophobia», men bagateller. Det er i alle fall – på godt norsk – en irrasjonell redsel for fugler. Og det kan jo være forståelig, for allerede i første vers får vi inntrykk av at sangen handler om et fugleskremsel, og det er jo bare naturlig at de er redde for fugler – flygende skapninger som stort sett ignorerer skremslene og forsyner seg av det de ikke skal. Men sangen handler ikke bare om skrekken for fugler, men også selvfølelsen til dette fugleskremselet, og den er lav. Svær lav. Vedkommende skremsel er i smerte, og konverserer med mannen med ljåen. Skremselet sliter, i alle fall. Melodisk sett, er denne sangen hardere enn de forrige sangene, og minner mer om alternative garasjerock, enn oppjazza fusion prog, men man skal ikke kimse slikt ad av den grunn. Det er fortsatt god musikk, uansett sjanger.

Nest sist har vi «Full Moon» – en instrumental låt, som varer i ett minutt og ti sekund. Det er en pianolåt, og jeg antar den er der for å virke som en pause, før sangens siste spor. Eller eventuelt en intro. Passende er det uansett, ørene får litt pause, før det hele starter opp igjen, en siste gang.

Og det hele avsluttes med sangen, hvis tittel er et av mine favorittuttrykk, nemlig «Carpe Noctem». Sangen har noe Tom Waits-aktig over seg, med herlige inntrykk av jazz og Zappa, og det skal man ikke kimse ad. Det at den varer i 8 minutt og 21 sekund, lover også bra for prog-følelsen, her jeg sitter og knipser med og nikker med huet. Sangens refreng; «Bloodshot eyes and the skin of a ghost / Without a sound I scream Carpe Noctem / I walk for hours with a craving so strong / and off the roof tops I howl towards the moon», er noe jeg kan gjenkjenne meg i, det er som om det er meg jeg hører om. Mot slutten av sangen, er vi tilbake på pianospillet vi hørte på forrige spor, og det er en fin avslutning av en strålende sang.

Alt i alt et knall album, som jeg trygt kan anbefale som Vær-Sjur, Jabb-Sjur, bare Sjur, og hvem enn det skulle være. Sjekk det ut, i dag!

Albumet er å finne hos:

Wimp / Tidal
Soundcloud
YouTube
Google Play Music
Microsoft Music Store
iTunes

Spotify er derimot særdeles trege av seg, og er grunnen til at denne anmeldelsen kommer over 2 måneder for sent.

Årets treningsøkt

I går (7. oktober 2015), spilte The Prodigy i Trondhjem, for første gang siden 1997 (de har tidligere gjestet byen i 1995 og i 1993), under Uka -15. Konserten foregikk i teltet i Dødens dal, og selv om jeg hadde noen problemer på starten av dagen (jeg hadde bestilt medlemsbillett som ikke-medlem, og jeg ante ikke hvor Dødens dal lå), så kom jeg da frem og inn i god tid før konserten skulle starte.

Oppvarmingen besto av André Braaten, som spilte behagelig, elektronisk musikk – men det var langt mellom musikken hans, og det som var i vente senere på kvelden.

En lengre periode så jeg for meg at selv om det kom noen tusen mennesker, og det i følge Facebook var 10 venner av meg som var attending, så kom jeg til å ende opp som Viggo Venneløs, siden jeg ikke hadde avtalt noe med noen, og det var for mange folk til at jeg klarte å finne noen, men da jeg gikk ut for å dampe (ja, jeg kunne sikkert dampet inne, men jeg tok ingen sjanser) rett før konsertstart, møtte jeg en gammel nabo og barndomskompis (shoutout til Aage), som var der med en kamerat, og jeg hang meg på dem, noe som gjorde konserten milevis bedre (selv om jeg mista dem av syne halvveis inne i konserten).

Jeg fikk høre mange av sangene jeg håpte å høre, samt en del fra det nyeste albumet, og det skal jeg ikke kimse ad, selv om det hadde vært fett å høre “No Good (Start the Dance)” eller “Poison”, klager jeg virkelig ikke.

Det var en flott aktivitet fra start (“Breathe”) til slutt (“Take me to the Hospital”), og jeg fikk mer aktivitet og trening med all hoppinga, dansinga, og sprettinga rundt omkring blant publikum, enn jeg har fått på mange år. Faktisk var jeg så svett, at jeg aldri fikk varmen i meg igjen, før jeg kom hjem halv ett i natt. Og i dag er jeg støl herfra til evigheten. Det hele tok meg i grunn litt tilbake til den ene uforglemmelige kvelden i kjelleren på Zara på Steinkjer, hvor en kompis og jeg sto og dansa til musikken DJ-en spilte (The Prodigy) i 3 – 4 timer, før vi holdt på å dra hjem med et par fikse berter vi hadde dansa med, men av en eller annen grunn avslo jeg tilbudet, og dro hjem alene i stedet. Nuvel, gjort er gjort og elg er elg og så videre.

Jeg fikk i det minste høre flere låter jeg skrev om i Vær-Sjur 13. januar 2014 og 2. februar 2015.

Alt i alt er jeg svært fornøyd med min første konsert med dette bandet jeg har likt siden mamma skrudde av TV-en da musikkvideoen til “Smack My Bitch Up” ble spilt på Howard og HCs VG-lista Topp 20 på NRK for en liten mannsalder siden.

Setlisten var som følger:

01) “Breathe”
02) “Nasty”
03) “Omen”
04) “Wild Frontier”
05) “Firestarter”
06) “Roadblox”
07) “Rok-Weiler”
08) “The Day Is My Enemy”
09) “Voodoo People”10) “Get Your Fight On”
11) “Run With the Wolves”
12) “Invaders Must Die”
13) “Smack My Bitch Up”
14) “Their Law”
15) “Wall of Death”
16) “Take Me To the Hospital”

Oktoberrock 2015

Vær-Sjur, den opprinnelige logoen.

 

Lørdag er det klart for tiårsjubileumet til Oktoberrock, her på Orkanger. I Orklahallen, faktisk. Og man må vel ta såpass i, for det er kanskje ikke plass til Slade i fjøset på Fannrem. Tindrum under tvil, men nei, den nyeste versjonen av hallen er nok det beste stedet. I alle fall med tanke på antall mennesker som kan dukke opp for å se 2015s utgave av dette legendariske rockebandet, som fortsatt roter rundt med to av originalbesetningen (og hvordan de har klart det, er et spørsmål for noen andre).

Jeg skrev om bandet i Vær-Sjur 13. februar i år, og nå som det nærmer seg tiden, tenkte jeg å la dere lese om det igjen, for kanskje å finne ut litt om noen av sangene de kanskje spiller lørdag aften.

-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-_-

I dagens Vær-Sjur skulle det egentlig handle om folk og prog rock, men siden jeg nettopp kjøpte billett til Oktober Rock 2015, skal det i stedet handle om det nyeste bandet de har sluppet per dags dato (fredag 13. februar 2015). Det britiske glam rock-bandet bestående av vokalist og gitarist Noddy Holder, bassist og vokalist Jim Lea, gitarist og vokalist Dave Hill, og trommeslager Don Powell, nemlig Orklahallen-aktuelle Slade.

«Mama Weer All Crazee Now» er fra tredjealbumet, «Slayed», fra 1972. 12 år senere ble den covret av Quiet Riot. Sangen kom til da de spilte en konsert i Boston Gliderdrome i Lincolnshire, hvor en dørvakt hadde fortalt dem at det forrige bandet som spilte der, hadde vært fulle og galne på whiskey. Originaltittelen var «My My We’re All Crazy Now», så endret manageren «My My» til «Mama», og bandet sørget for rettskrivingen etter det igjen.

«Cum On Feel the Noize» er en sang fra samlealbumet «Sladest» fra 1973, som føk rett til førsteplass da det ble sluppet. På denne sangen, prøver bandet å gjenoppleve og skrive om atmosfæren på konsertene sine. Den het egentlig «Cum On Hear the Noize», men Noddy Holder endret tittelen når han husket følelsen av lyden av publikum i brystet. Introduksjonen «Baby baby baby!» er en mikrofon-test Holder gjorde, som de valgte å ta med. Sangen ble også kjent igjen da heavy metal-bandet Quiet Riot covret den, og hadde sin største hit med den.

«Far Far Away» er fra albumet – og soundtracket til filmen – «Slade in Flame», fra 1974, og sangen ble utgitt for å promotere filmen. Opprinnelig het den «Letting Loose Around the World». Holder fikk ideen til sangen da han og manager Chas Chandler sto på en balkong i Memphis og så utover Mississippi. Holder sa «I see the yellow lights og down the Mississippi», og Chandler svarte med «Write that song, now!». Så gikk han inn i naborommet, og en halvtime senere hadde han skrevet den. Sangen handler om det å være langt hjemmefra, og å lengte hjem. Den tyske buskeren Gee Gee Kettle har gjort et flott cover av den.

«My oh My» er fra deres ellevte album, «The Amazing Kamikaze Syndrome», fra 1983, og er en power ballad, med kraft nok til å supplere en middels stor by. De laget også en versjon i swing-stil med The Monty Babson Big Band, etter et forslag fra Frank Sinatra. Denne versjonen ble utgitt i 1985, som b-siden på singelen «Do You Believe in Miracles?».

«Run Runaway» er også fra det ellevte albumet, og er mer hard rock enn glam. Melodien er inspirert av hymnen «There is a Happy Land», og Holder har oppsummert sangen som en rocka, skotsk jig. Sangen bygger videre på kraften til «My oh My», og er fylt med hes synging, virvlende gitarer, ville fioliner, og til og med tungmetall-sekkepiper, det hele hjulpet i vei av skikkelige åttitallstrommer, for skamløst å sitere Dave Thompson fra allmusic. Sangen kan sies å handle om en person som flykter fra noe, og sangens forteller ser ned på vedkommende for å flykte fra problemene sine.

Spilleliste

YouTube

Music

This weekend (and Monday), I listened to 49 albums, and ranked them. Just because why the fudge not. It’s not something anyone else probably will find useful, but it’s nice to have, I guess.

The albums I listened to, is both from Norway, and international albums, and the only conditions I had, was that they had been released between 01.01.2015 and 06.22.2015 (the day I finished writing), and that they were albums I could be interested in hearing (well, not only albums, there were some EPs there, too), either due to reading a review, listening to a random song, or the name of the band / artist or the album sounded inviting.

And now I present you; Vær-Sjur’s first half of 2015 album ranking.

Read it, comment on it, ignore it, do whatever you like, really. I don’t care. I’m done, and can go back to concentrating on reading more books.

Drøm 01.05.2015

Bare tre timer søvn i natt, men det får så være. Våkne lys våken – for andre gang i løpet av morgenen – litt over syv om morgenen, er derimot verre. Får skylde på geologi.

Hadde noen halvveis litt borte drømmer. Litt “Jurassic Park”, litt “The Day After Tomorrow”, en solid dose annet. Daniel Sundli​ var med; en fremtredende journalist fra Søndre Trondhjems amtstidende var med; det var din stereotypiske mutte latino (som i og for seg minnet litt på en av cubanerne fra “Julefergå” og Sammy Davis, jr.); en smårar professor fra Sverige – av den eldre garde, og noen til. Journalisten var med sammen med professoren og latino-fyren, samt med en veslevoksen 11-åring – som ikke så ut til å gjøre annet enn å bli jaget av raptorer dagen lang, og din standard macho-film-mann med tredagersskjegg og noen mislykkede ekteskap bak seg (jeg vil anta journalisten var det eneste kvinnelige aspektet i dinosaur-filmen, og også den mannfolka søkte å imponere med sine forskjellige handlinger).

Uansett. Det var vel i og for seg kun et par scener fra dinosaur-øya, nemlig den hvor de blir jaget av overdimensjonerte raptorer (denne gang, en brungul og en gråblågrønn, utseendemessig dratt ut av noen Mikke Mus-historier fra 90-tallet, som var Disneys svar på Jurassic Park) og står stille hist og her, med litt slaptstick i det raptorene nærmer seg fra hver sin korridor, folka står stille, og raptorene krasjer sammen og faller ned et hull, før de lett forserer en stige og etter personene igjen.

Midt oppi alt dette, står jeg til dels ute i naturen og knipser bilder på en typisk, norsk godværsdag, og til dels løper jeg fra jordskjelv, ragnarok med mer – et eller annet sted i fremtiden. Det er her Daniel kommer inn – og min egen familie, for den saks skyld, vi er skitne og svette, Daniel ser ut til å ha en gedigen flenge som går fra nakken og ned til korsryggen – men det er ikke så viktig (som han selv uttrykker det). Det viktige er å fortelle hva som skjedde, og jeg legger i vei. Om hvordan super-vulkanene under Oslo plutselig våknet til live igjen, 290 millioner etter at de døde. Hvordan Bærum, Drammen, Nordmarka med resten av Østlandet og de søndre delene av Skandinavia ble totalt utslettet da vulkanene fikk utbrudd, hvordan aske og stein – i alle slags former – ble slengt helt til Øst-Timor og satte fyr på landet, og hvordan Dagbla’ og VG for en gangs skyld klarte å gjøre god journalistikk (for første gang siden 80-tallet?) – nå som vi alle likevel skulle dø. Jeg fortalte om alle herjingene, og hvorfor vi når var på flukt med brann rundt oss overalt, og hvorfor jeg ikke var så opptatt over herjingene og alt det bedritne som hadde skjedd alle vi kjente på Tellus, mens jeg tildels sto i en gammel trapp av metall i et søramerikansk tempel fra en tidlig DuckTales-episode, med smeltende metall og brann og faenskap rundt oss på alle kanter, og tildels satt omgitt av flora, fauna – og stein (til og med med en liten hammer som jeg brukte til å dele skifer på jakt etter fossiler med).

Merkelig nok var det bare familien Helmersen Vaage som var rundt meg der jeg satt og lette etter fossiler, mens jeg samtidig sto i en trapp og fortalte min kamerat om hva som hadde skjedd.

Denne (disse?) drømmen(e) kunne holdt på, men sjokket over at Dagbla’ og VG hadde gjort god journalistikk, var nok til å få meg våken. Sånn ellers vil jeg takke geolog Reidar Müller for å innprente meg med kunnskap om vulkanene, det var særdeles interessant.

Jabb-Sjur

IMG_3256

 

 

 

 

Til glede for gamle og nye lesere, kommer her alle episodene av Jabb-Sjur fra 2014 – både de fra avisa Sør-Trøndelag, og de som aldri ble utgitt, av forskjellige grunner.

Episode 1 (YouTube)

Episode 2 (YouTube)

Episode 3 (YouTube)

Episode 4 (YouTube)

Episode 5 (YouTube)

Episode 6 (YouTube)

Episode 7 (uutgitt) (YouTube)

Episode 8 (YouTube)

Julespesial (uutgitt) (YouTube)

Bloopers (YouTube)

For en jævla idiot

Jeg er like glad i å se ting brenne som den neste pyromantiker, men …

Hvem er det som går rundt og brenner ned ærverdige, gamle trehus, egentlig? Hva går rundt i huet til en person som det? Og så en koselig, brun pub, da. Vedkommende kunne i det minste ha valgt et nymotens utested – som Vega eller Studio 26, eller ei funkiskirke eller lignende skaberak. Men neida. Den unge mannen valgte å fyre opp Kieglekroa, med sine svake dunst av urin første gang du besøker stedet, sjoelbak i kjelleren, og hyggelige priser på drikkevarer. Et sted med patina og historie ramlende ut av de brune veggene, som ellers er et trygt tilholdssted for byens mange alkohol-likere.

Kjelleren var til og med nyoppusset i høst, tenkte vedkommende på det? Er dette en mann som er sint fordi de pusset opp? Har han tapt en gang for mye i sjoelbak og blitt ydmyket i et spill få i Norge kan eller kjenner til? Ble han nektet å røyke inne? Drukket for mye? Det kan være så mangt og så meget, men det er da like fullt ingen grunn til å brenne ned stedet!

Kieglekroa ble i sin tid åpnet av blivende statsminister, Per Borten, og mange har gode minner fra stedet som var Trondhjems eldste pub. En tidligere fylkeslege hadde til og med gravølet sitt der, det har vært et populært samlingssted for bystyret etter bystyremøtene, og selv har jeg kost meg hver gang jeg har vært innom. Både med og uten sjoelbak.

Alt som surrer rundt i hodet mitt nå, er “Hvorfor i all verden?” og “For et nek!”. Alt hva folk kan få seg til å gjøre. Selv om Kiegla brant ned til grunnen, håper jeg at jeg i løpet av 2015 / 2016 atter kan snuble meg gjennom veita og inn gjennom porten til Krohaven, klar for en pils, og litt damp. Vandre ned i kjelleren og ned til sjoelbaken, for atter å bli grust – men uten tanker om noen sinne å tenne på stedet. Ærlig talt, man har da klasse, og velger heller noe ingen bryr seg om. Som den mindre pene kirka på Hamar, for eksempel. Eller Club Gossip i Fjordgata. Sistnevnte vil jo være å gjøre trønderne en tjeneste, de bare vet det ikke selv enda.

I dag gråter jeg for Kiegla. Kiegla er død, leve Kiegla!

Vær-Sjur 5. desember 2014 er tilegnet Kieglekroa

E-sigaretter, ikke så farlige som media skal ha det til

Jabb-Sjur kan fortsette å dampe med god samvittighet. Foto: Jan Are Melgård

Etter torsdagens oppslag i Adresseavisen og media verden rundt, er det klart at informasjonen om at «Forskere mener e-sigaretter er svært kreftfarlige», er svært feil. Verdens ledende forsker på e-sigaretter, dr. Konstantinos Farsalinos, sier han ikke aner hvor det komme fra, og brukte brorparten av torsdagen på å tilbakevise skrekknyheten som ble formidlet av et stort, internasjonalt nyhetsbyrå.

Ifølge Farsalinos er problemet at nyheten ikke stemmer med funnene japanerne har gjort.

– Selv i det verste produktet som ble testet, var det seks (åtte, journ. anm.) ganger mindre verdier av det kreftfremkallende stoffet formaldehyd (en substans man finner i byggematerialer og balsameringsvæske, og generelt finnes overalt i miljøet, i hvert hus, hver by, tettsted og bygd, urbane og landlige områder, journ. anm.), enn i tobakk, skriver han.

På sin Facebook-side, skriver Farsalinos at så lenge du ikke damper med tørr veke (ingen dampevæske på veken), er det fortsatt mange ganger bedre enn å røyke.

I følge den japanske forskningsrapporten, fant de ut at sammensetningene kommer fra oksidering av dampevæske eller vekemateriale, ikke fra damping. Konklusjonen av rapporten følger i sin helhet her:

«Studies have shown that e-cigarettes emit toxic carbonyl compounds, generated from thermal decomposition. These substances can have adverse health effects; however, in most cases, the levels are lower than those in tobacco cigarette smoke. It is important to expand the research in this field, to better understand the source of carbonyls emitted from e-cigarettes and find ways to reduce them.»

Karl Erik Lund, forskningsleder ved Statens institutt for rusmiddelforskning, sier til NRK at dette er type risikokommunikasjon av verste sort, etter å ha lest rapporten. Lund fortalte videre at man har gjort kjemiske innholdsanalyser i 7-8 år, og alle analysene som hittil er foretatt, går i en helt annen retning enn det nyhetsbyrået her melder, og han er oppgitt over hvordan journalister kaster seg på informasjon man ikke selv har sjekket.

Kilder:

VapingGiraffe

E-Cigarette Research

NRK

 

Funny pictures

From aprox. 1997 to aprox 2004 I collected loads of assorted “funny” pictures in a folder called “humor” which has been with me through HDD crashes and god knows what over the last 17 years.

Decided to upload them all to Imgur just for the fuck of it. Loads of anti-Microsoft, anti-everything not US friendly (mostly Bin Laden and the MIddle East), and loads of NSFW stuff.

Have a look, maybe you find some of them funny (I won’t judge you, I did too when I was younger), and maybe you see something you remember from when you were a youngster running wild on the web.

Humor1

Humor2

Humor3

Humor4

Humor5

Humor6

 

Jubilanten Joachim

I dag, 8. september 2014, er det 50 år siden gatepoeten Joachim “Jokke” Nilsen ble født. Han fikk aldri oppleve 50-årsdagen sin, da han rundet hjørnet 17. oktober 2000. Heldigvis er vi mange som holder minnene, mytene og legendene rundt Joachim, og for den saks skyld, Jokke, i live.

I dagens Vær-Sjur tok jeg for meg noen av Joachims sanger med Valentinerne og Tourettes. Jeg har skrevet om ham før, to ganger til og med. En som i dag, hvor jeg tok for meg ørten låter jeg liker godt, og en med soloalbumet, “Nykter”.

I tillegg henta jeg en pakke på posten. Hva den inneholdt, kan dere se her:

Jeg er storfornøyd her jeg sitter. CD-ene er rippa i FLAC og 320 kbps MP3, og vinylene snurrer og går i tur og orden på platespilleren. Gratulerer så mye med dagen, Joachim! Jeg feirer deg med øl og dine egne låter.

Fuckin’ fab!

30 degrees Celsius outside, I’m walking home in a fast pace up a steep hill, and every time I stop to catch my breath, lots of wasps comes after me, which makes me nervous, so I increase my pace. The wasps follow, so I walk even faster. The last hundre meters, I’m walking with my eyes shut, because the sweat is pouring down my face. My eyebrows apprently doesn’t work. I’m more or less completely blind, but at least I know the last meteres home so I arrive at the door (after crashing into god knows what and who and how many times). Unlock the door, enter the house, and enters the alarm code.

Nope. Try it again. Nope. Open my eyes to see what I’m hitting, it is the correct code, but nothing. I try different codes. Nope, fuck you, buddy. I’m getting more and more frantic, trying to figure out why it won’t shut itself off, and then the alarm goes off. I go to find a phone to answer the security guards when they call, but on my way to the nearest phone (still blinded mind you), I crash into a cabinet door of glass. It barely hangs on on the bottom hinge, but I’m afraid if I leave it to answer the phone, it’ll crash to the floor. I can’t pick up the phone.

I hear my cell phone going off, it’s in the corridor, I can’t get to that. I hear a message coming in, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, FUCK! I can’t do anything about it. I’m getting more and more furious. I’m blind, sweaty, tired, out of air, frustrated and starting to become really pissed off. I’m swearing and swearing, the alarm is howling and howling. Luckily my father came home. Apparently he heard the howling and the swearing  down the street and came to check it out. He turned off the alarm and saw me standing there with the door in my hands, dripping of sweat and cursing like a sailor.

In the end everything was okay, but damn, I’m still mad. At myself, the alarm, the wasps, and everything that happened after 4 PM. Also, according to the security guys, I apparently look like a kid suspect. Promising.

A bit miffed.

Ting man husker

Det er visse ting jeg kunne ha vært foruten å huske. Som da jeg kvelden 6. januar 1994 satt på akebrettet mitt i blomsterbedet til bestekompisen min, og mora til bestevenninna mi – som hadde vært på besøk hos nabokona – rygget over meg med sin Peugeot stasjonsvogn.

Vi satt bare stille på akebrettet, for vi trodde jo ikke at hun kom til å rygge ned i blomsterbedet, men det gjorde hun. Jeg hadde slalomhjelm på, så det gikk ikke SÅ galt da jeg fikk støtfangeren i hodet. Det gikk derimot verre da hjulet kom opp på magen min. Kompisen min slapp unna med en hjernerystelse. Jeg fikk hull på levra og diverse andre indre komplikasjoner.

Jeg husker det enda alt for godt. Bilen som kommer nærmere og nærmere, smerten i nakken når støtfangeren traff hjelmen min og den intense smerten i det hun rygget opp på meg. Så ligge i et mørke og tenke at jeg er død, så merke den intense smerten, finne ut at jeg ikke er død, men siden jeg ikke så noe, så kanskje jeg var blind, og så våkna jeg til meg selv liggende i gangen vår med hele familien min rundt meg, dama som kjørte over oss, samt besteforeldrene mine. Jeg husker at mamma klippet opp klærne mine – deriblant en pen og fin, grønn genser, jeg husker ambulanseturen til det lokale sykehuset noen minutter senere, jeg husker at jeg var på rtg-avdelinga, og at jeg kastet opp på akutten, for så bli sendt med ny sykebil til RiT, så husker jeg at de satte IV og prøvde å føre en sonde opp gjennom nesa mi, men jeg kastet den hele tiden opp, så de endte med å ta den inn gjennom munnen, og det var noe av det verste jeg har vært med på. Så husker jeg ikke mer fra den kvelden, men det er alt for mye.

BlizzCon 2013: World of Warcraft: Expansion 2014

For those of you who don’t know anything about me, I am a fan of Activision and Blizzard, and I’ve been fan of those two for years. I’ve played WoW since April 2005, and I still do, and I love it. No plans to ever stop, and why would I? The game just keeps on giving and giving.

At the moment, in Anaheim, California, a huge convention is going down. BlizzCon. My body is beat and bruised up and I’m tired as all fuck, but still … Here I sit and watch the live stream since I couldn’t go over the pond, and just like WoW, it just keeps giving and giving. I’m really looking forward to the new WoW expansion coming some time (probably mid) in 2014. “Warlords of Draenor“. Man, I can’t wait to finally play in Draenor before it got all fucked up and jumbled as it is in Outland as we know it today.

Some of the stuff I’m looking forwards to: You get to boost one of your chars to 90 (great for alts and for friends trying out the game or coming back after a long break), you can do the classic raid (later turned into a regular dungeon), Upper Black Rock Spire, as a heroic (max level with everything tuned up a bit), and I just can’t wait. At all. And not only that, there are new raid sizes (Flexible: Looking for Raid for 10 to 25 players, Normal raids for 10 to 25 players and Heroic raids for 10 to 25 players, and then there’s the non-flexible raid, Mythic, for 20 people, the ultimate challenge).

And not only that, we finally get bag space. Following pets and mounts, now also toys, heirlooms and tabards will be added to the collection so that they won’t stay in your bags, but at a “page” of your “spellbook” where you can access all you have on every character on your account. Quest items won’t be stored in your bag either, and you have the ability to craft with items in your bank. They’re also adding an ability to automaticly sort your bags, which also will be great. I can stop doing it manually, it’ll be much faster and a lot better. It’s like someone has played Rift (aka WoW 2) and told themselves that hey, we should get this in WoW, people will be very happy, and then they’ve just gone and done it.

I can’t wait, and hopefully I’ll manage to stay awake untill this WoW panel is over, so that I can update even more.

Men CD-en var ikke død … enda.

This post is in Norwegian, I may come with a translation at a later point.

Kjenner jeg blir litt irritert på alle de som oppfordrer til å kaste CD-ene og slikt. CD-ens død kommer kanskje, men den er ikke her enda, så så lenge ikke all musikken jeg er interessert i er å oppdrive i god kvalitet digitalt eller på vinyl, er det ingen grunn til å kvitte seg med CD-samlinga. En annen ting er at det fortsatt ikke har blitt standard med platespiller i bilen, og ikke alle har en AUX-inngang eller BlueTooth på bilstereoen for å kunne koble til mobil / MP3-spiller / lignende dingser for musikkavspilling, så det er fortsatt ganske greit med CD-er.

Og så er det jo ganske digg med de små heftene som følger med CD-ene, som sannsynligvis er det eneste jeg savner med vinyler. Coveret (og den eventuelle papirlomma platene ligger i) inneholder ikke nok informasjon i forhold til hva man finner i bookleten som vanligvis følger med en CD når du kjøper en.

Slutty brownies

I’ve made these brownies a few times before, after reading about them here some years ago.

I find them very delicious, and they fill you up in 1 – 2 – 3, so you’d better have a good place to store them, or some people to share them with.

Here, have some pictures.

To Grotli and back

So a couple of weeks ago, my parents and I went on a spontaneous roadtrip to Grotli in Skjåk, Oppland. We ate svele at the ferry from Halsa, we stopped at Ørnesvingen (Eagle curve) and I took loads of pictures of Geiranger and the Geirangerfjord, before we drove on up in the mountains.

When we arrived at Grotli and Grotli Høyfjellshotell, I noticed a WWII plane outside the hotel. A Heinkel He 111 to be correct. It was a copy of a plane that had been shot down over the Stryn mountains in 1940, by a British Fleet Air Arm Blackburn Skua (L2940) fighter which after the battle crashed into Breidalsvatnet. The remains of the Heinkel is still up in the mountains. The story about this dogfight over the Norwegian mountain range, was made into the movie “Into the White” by Petter Næss.

After unpacking, I went straight outside with my camera equipment to take pictures of the plane, and a couple of my dad photographing cottongrass (Eriophorum) and of the hotel (it’s over 100 years old, but of course, it was renovated). Then we went and ate dinner, a delicious buffet consisting of local food – it was quite delicious, followed by local beer from Trollbryggeriet (the Troll brewery) in the bar, before my father went to bed, my mother stayed at the bar to feed her addiction of the horrible game, Candy Crush Saga, and I went to doze off in the bath tub before I went to bed. It was quite nice, just vaping, listening to rock music and feeling the hot water seep into my pores.

The next morning we got off to an early start on our way home, and was met with heavy fog and rain, and even if my parents were a bit disappointed, I loved it, and ran around like a maniac on all the places we stopped, to take pictures. Of waterfalls, Geiranger and the Geirangerfjord with fog rolling down the mountains, of Trollstigen Visitor Center, Trollstigen itself and a giant waterfall next to it, Trollveggen and Romsdalshorn …

When we got out of Rauma and Møre & Romsdal and into Lesja back in Oppland again, the sun started showing itself and we had a pleasent drive up to Dovrefjell, where we stopped at Dovregubbens hall (The hall of the Mountain King) to chill in the sun and eat Norway’s best waffles, before continuing to Trondheim to pick up my youngest sister, Oda, coming from Stavanger, before finally coming back to Orkanger where I could really stretch my legs by sitting down in front of my computer and starting the work with all the pictures I took.

All the pictures can be seen here, but here are a few to sate your hunger.

Zug zug

So my vacation is over and I’m back to work. Not too bad, as long as the sun is shining. I’ve had a wonderful time in Stavanger, with Gladmatfestivalen 2013, lots of beer, and lots of cava. And not to forget, all the great food we ate.

I may or may not have gotten some colour on my skin too. Pink with brown spots. All hail little to no pigment in my skin and that I get sunburned even with heavy use of sunblock.

Had one interesting thing happening to me though. After writing today’s Vær-Sjur, I went out to get something to eat, and on my way back, I met my one of my old teachers from junior high, and we sat outside my workplace on a bench and talked about the weather, hiking, trips and this place in the 1950s. I learned so much!

Then I decided to try to make my self an RSS feed for this page, but I’m not sure if I succeeded. Oh well.

If it’s not working, tell me, and then try to help me get it fixed, I have no idea how to do stuff like this.

E-cigarettes

Since April, I’ve been working on an article about electronic cigarettes. Today is the day when I finally saw it printed in the newspaper I work for, and for those of you who are interested, here is the online version. It’s in Norwegian, so for those of you who have no idea how to decipher this moonspeak, just use Google Translate. I may – or may not – do a proper translation during the Summer. Only time can tell.

New stuff

So I’ve been getting some new stuff lately. Well, some is the wrong word. A lot of new stuff. Mostly Steam games, thanks to the Summer sale, but also other stuff. Like books. And a new variable voltage and wattage mod from Innokin. The iTaste v3.

I also got a 20 ml bottle of VapourJuice UK‘s BadApple from their MoonShine line. It’s awesome. Just like biting into a green and sour apple, just stolen from your neighbour’s apple tree. I can’t wait to vape up either the Florida Citrus Explosion from Vermillion River which I have in my ProTank or the Zombie Apocalypse from Alice in Vapeland which I have in my iClear-30, so that I can fill it up with some delicious apple taste.

Oh, and yeah, I got new heads for the iClear-30 too. I love the taste of a new head (even though, like some kind of strange miracle or something, I still use the head from my original Vivi Nova which I got on the 4th of December 2012, and it still gives me good taste!)

I wonder what else I’ll get this week …

Before and after

So I decided that it was time for my monthly (or at least I think it’s a month since the last time I shaved. May have been two, though) shave. Mostly because I’m lazy, I like a bit of facial hair, most of the women I like prefer it, and I can get away with it at work (I see more stubble there than clean shaven men anyway).

It will probably go back out to its shaggy self again in a couple of weeks, but for the moment, I can enjoy life with 5 min showers again.

Before:

After:

What do you think?

Politikk og sånn

Uten at jeg skal gå for nøye inn på mitt politiske ståsted (det ligger langt til venstre for øvrig, forbi partiet Venstre – så langt forbi at det får partiet Venstre til å se ut som Høyre), så følte jeg i dag for å skrive litt om politikken her til lands – uten å ha satt meg så veldig nøye inn i det, da jeg finner politikk dørgende kjedelig, og uansett hvem vi velger, blir folk sure og klager, og vi får aldri noen forandring.

Den rødgrønne regjering har rævkjørt landet hardt nå, spesielt i det siste, med frøken Tadjiks “åndssvaklov”, som lar “private” overta “politiarbeid” (jeg bruker hermetegnene i fri flyt her, som dere ser)., og gjør at mannen i gata må sette seg inn i de særeste ting for å få lov til å fortsette som før. Laste ned et album man ikke får kjøpt noen steder lenger her, eller laste ned en film / TV-serie som ikke eksisterer på noe format lenger – eller er til salgs noen steder – der. Man kan jo ha “flaks” og finne albumet / filmen / TV-serien på en auksjonsside på nett, eller “bruktsjapper” på nett (jf. finn.no, craigslist.com osv.), men ofte med ugunstig kvalitet, og / eller med usannsynlige stive priser, bare fordi man ikke får tak i det lovlig på andre måter enn personen(e) som selger.

La oss ta et eksempel på sistnevnte. Om jeg vil ha tak i en fysisk kopi av min favoritt-Disney-film, “Song of the South”, som er bannlyst av Disney pga. “rasisme” (de er svært fintfølende på dette med slaver i USA), vil jeg enten måtte ut med noen tusen kroner for å kjøpe en dårlig VHS-kopi fra Ebay (som også gjør at jeg må gå til anskaffelse av en VCR og TV som støtter NTSC, og som vil gjøre det hele enda dyrere). Alternativt kan jeg hoppe inn på en av de utallige torrentsidene på nettet og laste ned denne filmen mer eller mindre gratis (dette kommer an på om du regner med prisen du betaler for strøm og internett eller ei). De fleste av oss i en sånn situasjon, som ikke har uanstendig mye penger å bruke kun for å få sett igjen yndlingsfilmen, eller hørt igjen et gammelt favorittalbum (som da en bekjent av meg lurte på hvor han kunne finne dixiejazz-plata “The Burbank Philharmonic” av The Wilder Brothers, innspilt på Bravo Records i Los Angeles i 1969).

Og der har vi den nye åndsverksloven. Den gjør at film- og musikkindustrien kan gå inn med egne “piratjegere” for å jakte på de som laster ned ulovlig, i stedet for å bruke skremmende mye tid og penger på å få tak i det de vil ha. Disse jegerne sitter og følger med på IP-adressene til de som laster ned de og de filene, og kan få sendt disse direkte til film- og musikkindustrien, som så kan anmelde og / eller saksøke privatpersonen for brudd på denne og lignende lover. Dette kan ende med fengsel, eller bøter på flere millioner dollar. Jeg ser ikke for meg at mannen i gata vi klare å betale ned en slik bot før hans levetid er omme. Jeg ser heller ikke for meg at industrien vil sette en strek når vedkommende er død, og overfører heller gjelden til hans gjenværende familie. Og sånn er det. Mye vil ha mer.

Og jeg skal ikke engang begynne å gå inn på idiotien rundt Datalagringsdirektivet, som det virker som relativt få personer i dette ganske land ville ha, i alle fall er det det inntrykket man får når man ser alle reaksjonene som kom etter det ble offentliggjort at det ville bli innført, og etter innførelsen. I tillegg har vi jo jensemanns rævslikking av USA og alt USA gjør (skjønt, det gjelder også flere ledere før ham). Jeg sier ikke at vi skal melde oss ut av NATO, men vi kan i det minste slutte å støtte opp om alt USA gjør, og heller prøve å nekte dem noe. Som militær støtte til USAs idiotiske “kamp mot terror”, som tidvis virker som terror i seg selv, mot de muslimske landene. Jihad fra begge sider, hurra for det. Hva hadde egentlig skjedd om Norge tok inn Assange, Manning eller Snowden i politisk asyl og nektet å utlevere dem til USA eller andre land som vil ha tak i dem? Latt de få gjemme seg her og støtte opp om og rundt varslingen deres. Hva er det som er så ille med varslere, som gjør at ledere (det være seg av institusjoner, kommuner eller nasjoner), prøver å få dem til å tie ved å sperre dem inne? Er det en sammensvergelse? Er det en konspirasjon? Jeg skal ikke gå inn på tåpelige teorier, men det hele virker litt søkt. Burde vi ikke fremme og hylle varslerne? Hjelpe dem, så vi kan få slutt på all tåpelighet – som den idiotiske overvåkningen til USA, eller det håpløse barnevernet i Orkdal?

Nei, i stedet skal jeg forflytte meg et hakk og lange ut mot de blå partiene. De blå partiene, som for eksempel Høyre, en gang et parti man kunne ha en sunn respekt for og se opp til, i alle fall noen av medlemmene (ja, jeg tenker selvfølgelig på min farfar, Lars Asbjørn Vaage, som var en av dem som fikk satt i gang prosjektet om ferjefri E39 en gang på 60-tallet, og mange andre ting, spesielt i Stavanger). I disse dager, når man leser partiprogrammer og hører valgkampløfter, ikke like mye respekt. Kommunesammenslåing, kutte 100 millioner i pressestøtte, fjerne kravet om å svare på brev på det målet det er skrevet (noe som vil ende opp med å svekke nynorsk enda mer enn det allerede er, spesielt etter at flere bokmålsord er godkjent å bruke fremfor de framifrå nynorskekvivalentene), videreføre TV-lisensen (noe som gjør at vi kan ende opp med det Sverige i dag har, nemlig å måtte betale TV-lisens for smarttelefoner og nettbrett, siden man kan se nett-TV på disse), likestille papir- og nettaviser (ved første øyekast kan dette virke som en god idé, men det kan også føre til at man må betale for å få tilgang til nettavisen, i stedet for at det er som i dag, en gratis kilde til nyheter). Høyre er også mot surrogati og eggdonasjon.

Her har jeg kjapt (og sikkert feilaktig) oppsummert noen ting ved både den sittende regjering, og det som kan bli regjeringen vår de neste fire årene fra høsten av. Og la oss ta det jeg mener er det verste av det verste, og som de fleste store partier (og EU) tydeligvis er for, den nye tobakkskadeloven, med stor sannsynlighet lobbyert kraftig av tobakks- og legemiddelindustrien. Her fremgår det mye ræl, men i det store og det hele er det det samme som før, og det er fortsatt forbud mot å fysisk kjøpe elektroniske sigaretter, eller personlige fordampere som de egentlig heter, i Norge, samt å omsette væske med nikotin i. E-sigaretter er noe nytt for de fleste her til lands, selv om flere og flere bruker det, og flere aviser har skrevet om det, i tillegg til innslag på TV om det. Både positivt og negativt. De aller fleste som begynner å bruke personlige fordampere gjør det fordi de har et ønske om å kutte ut tobakken. Det er sikkert noen som begynner fordi det ser “kult” ut også, men at det – som Helsedirektoratet tror – gjør at folk vil få lyst til å starte og røyke, det ser jeg på som så sinnsvakt at jeg forstår ikke hva de tenker på, eller med for den saks skyld.

Jeg kan ikke se for meg noen bruke det sunnere alternativet, personlig fordamper – både med og uten nikotin – en stund, for så å si til seg selv: “Dette er greit, men jeg kunne heller tenkt meg noe som skader kroppen min, reduserer leveårene mine og øker sjansen for livstruende sykdom.”, akkurat det er rett og slett tåpelig. Personlige fordampere ble utviklet  i 1963, av en mann ved navn Herbert A. Gilbert (men denne versjonen forsvant i 1967, det var ikke før i 2000 at en kinesisk farmasøyt ved navn Hon Lik kom opp med første generasjon personlige fordampere, som ble solgt på markedet), for å få folk til å kutte ut tobakken, ikke for å gjøre det lettere for folk å begynne og røyke, og selv om det bare har eksistert i 10 år, så ser jeg ingen grunn til å si at dette er såpass nytt og forskningen er så ung, så vi forbyr det i stedet. I løpet av dette året, fikk Storbritannia bruker nummer 1 million av personlige fordampere. Det er enda flere brukere i USA. I Italia, Danmark, Irland, Hellas, Tyskland, Tsjekkia og i de aller fleste oppegående land, er det tillat med salg av både nikotinvæske og personlige fordampere og utstyr over disk. Uten at det er regulert av legemiddelindustrien eller lignende. Og det fungerer fint. Forskning viser at det er sunnere enn å bruke tobakk, du blir i bedre fysisk stand, nikotinen i de ørsmå dosene du faktisk får i deg er ikke spesielt farlige, det er ikke noe skadelig mumbojumbo i væsken (den består vanligvis av sterlit vann eller alkohol og smakstilsetning (propylenglykol og / eller vegetabilsk glyserin)), og som sagt, det er ikke noe tobakk, tjære eller lignende som kan forårsake sykdommer, det er ingen forbrenning som skjer, ingen fare for passiv røyking (du utånder vanndamp), det setter ikke lukt, du får ikke gule fingre eller tenner … I det hele tatt er det ikke noen grunn til at ikke alle brukere av tobakk går over til dette fantastiske mediet, om de ikke ønsker å slutte helt, og selv da vil det være med og hjelpe til at du klarer nettopp det. Mange brukere rapporterer at de har røkt / snust i x antall år, og prøvd å slutte mange ganger, men alltid begynt igjen. De har prøvd nikotintyggegummi, plaster, Champix og alt slikt, men har alltid gått tilbake til tobakken sin. Bare en bitteliten andel av mennesker som har begynt med e-sigaretter har gått tilbake til tobakken, oftest ved at det har vært vanskelig å få tak i utstyr her til lands, og de har vært usikre på netthandel fra utlandet (de fleste sider bruker PayPal, og det er ikke alltid like lettfattelig), eller ved at de har brukt billige varianter av dårlig kvalitet, eller av typen engangs. Men har du noen som kan hjelpe deg i gang og gir deg nok væske til å holde noen måneder, vil de fleste helt greit klare å slutte. Mer om personlige fordampere vil for øvrig komme i en artikkel i Avisa Sør-Trøndelag i løpet av sommeren.

The man’s new clothes

I kinda feel like a blogger, what with my rapid updates and all, but I guess it just comes from not updating very much the past x years, and that my posting will soon be sporadic again.

Today some new t-shirts arrived in the mail, and boy o’boy, am I happy. It’s not like I don’t already have a hundred or so laying around, but I’m a t-shirt addict. I can’t get enough of them.

Anyway, enough text, have some pictures.

 

The first, Daft Punk Yin Yang, is from Ript Apparel

The second, Infidel, is from CafePress

The third and the fourth, are mystery gifts from deviantArt‘s sale.

 

Hi-NRG italo disco from San Francisco

Today, I’ll tell you all about the great music of one of my favourite bands the last couple of years, Easystreet. They are a duo which makes hi-NRG italo disco, consisting of Velvet Chang and Michael Blitzen. I’ve written about them in “Vær-Sjur” before, and they actually read it with Google Translate and liked it, so I’m happy. I tweet with them now and then too, giving and receiving music tips. It’s great. Anyway, back to the music.

They describe themselves as “Easystreet is Italo/Hi-NRG disco filtered through a house and techno-raised raver girl and a rock singer boy.” and if that isn’t a great start, then I don’t know what is.

They’ve released one album, “International Supernatural” from 2011, and one EP, “Forever Love“, earlier this year. The EP consists of a new track – the title track – and a lovely remix of their hit “I Love Your Sexy Movie”.

This is a video of a live performance of one of my favourite tracks, Robotbahn.

I highly recommend it. It’s great.

The same can be said for the songs “GoldTheme” – like Don Juan Dracula meeting Datarock meeting one of Gisle Martens Meyer’s projects, it’s truly solid gold –  and “Love Can’t Make Me Cry“. Michael Blitzen’s amazing voice can be heard on this track to its fullest, and he is accompanied by some delicious synth and great lyrics. “Your paintings they are nothing / Your parties they are stupid / You’re never hurting me again / Love can’t make me cry“. I love it!

Their newest song, the aforementioned “Forever Love“, is quite catchy too. Check it out, and be sure to listen to the brand new remix of “I Love Your Sexy Movie“. It’s delightful!

Typical fourteen year old girl-post

Today was an interesting day. When I drove to work on my trusty scooter, Hege Bethisaleth (a 2003 Suzuki Katana AY50WR),

Hege Bethisaleth

the sun was shining, the weather was sweet. Got to work and after a couple of hours, all Hel broke loose, as the skies opened up and water poured down. We also got some very nasty thunder and lightning; Tor rode around with his goats swinging his hammer – as far as I know, the trolls have been in hiding for centuries, so there really wasn’t any need for it.

Then it stopped and all the water dried till I was about to go home – 1 hour after my regular workday ended, and after going to the store and going up the hill on my trusty, old scooter – doing a top speed of 29 kph – it started again. Just as bad as it had been earlier.

The result, after driving for 5 minutes, was this:

Those pants are really a light shade of blue, the darkness is water.

It was everywhere. My phone and my wallet was soaked. It got through my waterproof jacket, through my hoodie, my t shirt, my pants (as you can clearly see), my boxers, my socks and my goretex shoes. Horrible. Horrible, I tell you.

Anyway, that was my day, and this is hopefully my last typical fourteen year old girl-post.

Lindsey Stirling

I’ll start off this recommendation thing with Lindsey Stirling. A talented woman from California who is roughly my age. She plays the violin like a pro, and moves (you know, runs, walks, jumps and dances) fluidly while she plays. And incorporates her violin into other genres, like dubstep, hiphop and jazz. And she’s cute as heck too. What’s not to like?

Check out this stuff:


Crystallize

 


Thrift Shop (feat. Tyler Ward) (Macklemore & Ryan Lewis Cover)

 


Zelda Medley

Design … yet again

I think I’m finally happy with how my design looks. I’ve “outsourced” the logo to my youngest sister. 7 months ago, I better check up on her, but apart from that. The site is just as I want it.

I have been adding some more categories, like “Links” and “Quotes”, which may or may not be updated in the (near) future.

I will also work on translating (at least) one of the Norwegian posts to English, if people find it relevant.

Enkle triks for å nyte finværet som PC-nerd

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her, og på de andre sidene mine rundt om på verdensveven. Dette kan delvis forklares med at jeg ikke har hatt noe å skrive om, og fordi jeg skriver Vær-Sjur for Avisa ST.

Nå har jeg derimot noe på hjertet igjen. I disse dager med fint vær, er det mange som skriver semesteroppgaver, forbereder seg til eksamen, gamer osv, og sistnevnte vil nok fortsette ut sommeren – særlig siden det kommer ut så mange nye spill og slikt. Dette er en dårlig kombinasjon når det først er fint vær og varmt, da det ofte er alt for fristende å gå ut, men man kan ikke fordi man føler man må prestere bra på skolen (eller spillene er alt for fristende). Heldigvis har nerder funnet mange gode måter og hanskes med dette, og jeg gir deg nå noen av dem.

#1) Ta med deg laptopen og finn deg et sted med litt skygge hvor du kan sette deg. For å gjøre det beste ut av det, ta med en kjølebag med mat og drikke (sandwicher og pils for eksempel), og eventuelle stimuli du bruker (tobakk, e-sigg, piracetam etc). Husk solbriller, solkrem og noe å sitte på, som et badehandkle, pledd eller lignende.

#2) Dette trikset bygger litt på #1. Om du har en skjerm som ikke tåler sollys spesielt bra, kan du ta med en rull gaffatape og noe stoff du har, som f.eks. laken, dynetrekk, duk eller lignende. Dette fester du til skjermen, og så over hodet, og vips, så vil du se hva du skriver, og likevel få sol på kroppen og frisk luft. Det kan være lurt å bruke noe med en farge som reflekterer lys, og som også puster godt, så det ikke blir for tett der inne.

#3) Om du har en stasjonær, så ikke fortvil. Alt du trenger er en skjøteledning og en velvillig butikkeier eller et aggregat om du har det. Dra med deg stol, bord, maskin, tastatur, mus og skjerm ut, og finn deg et sted å slå deg ned. Har du en balkong / veranda / terasse / altan eller lignende, kan du sette maskina på et skrivebord i døråpningen eller om du har et vindu du kan åpne ut til nevnte balkong / veranda …, så kan du sette skrivebordet i vinduet, åpne det helt og sitte ute og sole nakken / ryggen / baksiden av leggene, mens du skriver. Blir det problemer med lyset, se #2.

#4) Om du har tilgang til en bod eller lignende på verandaen / terassen …, kan du sette deg der inne med maskina og døra oppe. Du vil få sol på kroppen, frisk luft og kan samtidig jobbe videre. For problemer med lyset, se #2.

#5) Det enkleste er ofte det beste. Har du laptop, og en skjerm som ikke har problemer med sollyset, kan du sette deg ute under en parasoll eller markise. Problem solved.

For alle disse er det svært viktig å huske og ta med seg nok næring, væske, stimuli og solkrem til å holde ut en dag i solsteiken.

Norske dagligvarebutikker, priser og utvalg – en sammenligning

Min erfaring etter å ha handlet på mange forskjellige butikker i Trøndelag og Rogaland opp gjennom de siste 23 årene (siden jeg fikk lov til å gå på butikken og kjøpe mine egne ting):
Rema 1000, billigst, greit utvalg.
Kiwi, hakket dyrere, litt mindre utvalg.
Rimi, litt dyrere, like stort utvalg som Rema.
Prix, hakket dyrere, mindre utvalg enn Kiwi.
Joker / Service-mat / Coop Marked, hakket dyrere enn Rimi, dårligere utvalg enn Prix
Spar / EuroSpar, midt mellom Kiwi og Mega i pris. Helt greit utvalg.
Coop Mega, dyrt, men godt utvalg
Coop Obs!, dyrt, bedre utvalg enn Mega
Coop Obs! Hypermarked, dyrt, bedre utvalg enn Obs!
Ica, hakket dyrere enn Mega, ca like stort utvalg (Ica Maxi, samme pris som Ica, mye bedre utvalg)
Meny, hakket dyrere enn Mega, bedre utvalg enn de overnevnte.
Bunnpris, like dyrt som Meny, dårligste utvalget av alle butikker jeg har vært på (Bunnpris Gourmet er unntaket, da de har godt utvalg, men er fortsatt like dyre som Meny)
Meny Helgø, dyreste butikkene i Norge, fantastisk utvalg.
Ultra, hakke dyrere enn Meny, billigere enn Meny Helgø, fantastisk utvalg.

Design, part 2

Still trying to figure out the design. Down to editing the CSS with WordPress’ editor now. It’s a lot of trying and failing. I’m almost considering just saying fuck it to my the colour I’ve used the last years on sjurvaage.com, and just finding another template and say “Look at me, I have a new design that someone I don’t know made and uploaded to WordPress!”

Or, I could just pay some of my friends to make me one. I bet one of them has the willpower and skill to do it.

Design

As you can see for now, the design isn’t what it should be. Neither is the URL. It’ll all come later. For now, I’m glad the most important text bits are in.